Sebastian Gulbrandsen skriver fredag et tilsvar i debatten tilknyttet Helsedirektoratets praksis i bruk av psykologtittelen, hvorav enkelte sammensatte titler kan brukes av psykologiutdannede også uten autorisasjon. Gulbrandsen forsvarer kritikken med at dette omhandler pasientsikkerhet, men hvor gyldig er det argumentet?
I innlegget hevder Gulbrandsen at ettersom psykologtittelen har vært en beskyttet tittel i Norge over lang tid, kan fremtidige pasienter bli forvirret og lurt av individer med kombinerttitler, som arkitektpsykolog eller klimapsykolog. I Norge er det nå fare for at de store, skumle klima- og arkitektpsykologene kommer luskende med sine kombinerttitler, for å lure de forvirrede pasientene.
Urealistisk
Helsedirektoratet sin praksis tillater kun bruk av enkelte slike kombinerttitler, hvor risikoen for assosiasjoner til godkjent autorisasjon er minimal. Videre er en klimapsykolog eller arkitektpsykolog utdannet utenfor det kliniske feltet, og vil følgelig ikke arbeide innen helsesektoren eller med pasientbehandling i annen sammenheng.
Om Ola Nordmann mot formodning skulle ta kontakt direkte med en klimapsykolog eller arkitektpsykolog på deres arbeidsplass, ville vedkommende raskt bli pekt i riktig retning. På samme måte som at en person med vondt i magen oppsøker en doktor i medisin, og ikke en doktor i historie.
Argumentet om pasientsikkerhet antyder da implisitt at en klimapsykolog eller arkitektpsykolog vil tilby kliniske tjenester (hvilket er utenfor deres yrke og utdanning), og lure forvirrede pasienter. Som Gulbrandsen selv påpeker er det viktig å unngå mistenkeliggjøring av meningsmotstandere, noe en implisitt antakelse om kombinertpsykologer som fører pasienter bak lyset nettopp vil være. Vi må beskytte de forvirrede pasientene gjennom ekskludering og forbud overfor andre psykologiyrker, istedenfor å opplyse om psykologiutdanningen sin yrkesfaglige bredde.
I for eksempel Storbritannia, som har en lang tradisjon og ledende ekspertise innen psykologifeltet, er det tittelen Clinical Psychologist som er beskyttet. Istedenfor ”psychologist”, til tross for at sistnevnte også i Storbritannia tilknyttes psykoterapi blant folk flest. Titlene Educational Psychologist, Forensic Psychologist, Sport and Exercise Psychologist er også beskyttet, hvilket bidrar til tverrfaglig anerkjennelse.
Norsk tradisjon
I England har det likevel ikke vært et problem at pasienter blir lurt, eller at andre psykologtitler har utgjort en trussel mot pasientsikkerhet og autorisert behandling. En klimapsykolog begynner ikke uten videre å tilby ulovlig klinisk bistand på bakgrunn av en tittel.
Personer uten autorisasjon har ikke lov, verken i Norge eller andre land, til å praktisere klinisk. Å basere hele argumentasjonen for tittelekskludering på at andre psykologiutdanninger vil trosse dette lovverket, reflekterer nettopp de negative holdningene som allerede er omtalt av både meg og Gulbrandsen. Kanskje personer som utdanner seg til et annet yrke enn klinisk psykolog, gjør det nettopp fordi at de ikke vil arbeide som klinisk psykolog?
At noe har vært en ”norsk tradisjon siden 70-tallet” er heller ikke et argument i seg selv, men viser kanskje nettopp til et skrikende behov for å revurdere våre særnorske verdier. Gulbrandsen innrømmer at debattmiljøet der representanter for profesjonsstudiet og psykologstanden står overfor andre psykologiutdanninger er betent; kanskje vi heller bør spørre oss selv hva som gjør dette til et så sårt tema i Norge, i motsetning til i andre land? Heller dette enn å bruke pasientsikkerhet som en skremselstaktikk for å rettferdiggjøre dårlig retorikk og ekskludering.
Griper etter halmstrå
De luftige tankeeksperimentene Gulbrandsen eksemplifiserer er å gripe etter halmstrå. En analogi vil være å argumentere for at doktor-tittelen kun bør forbeholdes doktorgrader i medisin, fordi tittelen ”doktor” har sterkest tilknytning til legeyrket; tenk om et forvirret individ med blindtarmsbetennelse oppsøker en historiker, og ender opp med å få uautorisert helsehjelp?
Om utdanninger utenom det kliniske feltet skulle få autorisasjon, da skal vi snakke pasientsikkerhet. Nå handler det ikke engang om retten til å kalle seg psykolog, men noen få kombinerttitler. Det er på tide at psykologimiljøet i Norge kommer seg videre, og ikke står igjen på 70-tallet med skjegget i postkassen.