Beskyttelse av psykologtittelen er en viktig sikkerhetsgaranti

Dette innlegget er 4 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.
Foto: Nora Paulsen Skjerdingstad

I kjølvannet av Helsedirektoratets uttalelser angående bruk av psykologtittelen ble det skrevet et debattinnlegg om mangelen på faglige argumenter for hvorfor tittelen er forbeholdt kliniske psykologer, og problemer med debattklimaet knyttet til saken. Her følger et svar på dette innlegget, forfattet av Sebastian Gulbrandsen. 

 

Leder i Studentpolitisk utvalg i Norsk Psykologforening

I debattinnlegget “Psykologtittelen utfordres” hevder Ragnhild Yndestad at det ikke foreligger noen faglige argumenter for at psykologtittelen skal forbeholdes kliniske psykologer. Hun ignorerer samtidig det kanskje viktigste faglige argumentet i debatten: beskyttelse av psykologtittelen sikrer at nordmenn kan være trygge på at alle som kaller seg psykolog i Norge er autorisert helsepersonell.

Viktigheten av kontekst

Yndestad mener det er “intuitivt at yrkesutøvere innenfor psykologifeltet som ikke er klinisk også bør kunne kalle seg psykologer.” Som grunnlag for dette henviser hun til at psykologifaget inkluderer en rekke andre fagområder enn den kliniske psykologien, og peker på at man i andre land kan kalle seg psykolog uten at det forveksles med at man er kliniker.

Vi lever selvsagt ikke uten kontakt med omverdenen, og noen vil nok hevde at det er uberettiget nasjonalsjåvinisme å mene at lille Norge skal ha en annen språkbruk og praksis enn resten av verden. Samtidig vil det være både uriktig og uansvarlig å se bort fra viktigheten av den konkrete samfunnsmessige konteksten tittelen opererer i. I motsetning til i andre land har psykolog vært en beskyttet tittel i Norge siden begynnelsen av 70-tallet. Dette betyr at norske myndigheter i nesten 50 år har krevd at man er autorisert helsepersonell, med en utdanning som gir klinisk kompetanse, for at man skal ha lov til å kalle seg psykolog. Som følge av denne mangeårige praksisen er tittelen nå unektelig forbundet med utøvelse av helsehjelp, og nordmenn flest har derfor en rimelig og rettmessig antakelse om at en som titulerer seg som psykolog er autorisert til å tilby slik

hjelp. Gitt hvor etablert dette nå er vil det være svært uheldig å åpne for at psykologtittelen kan brukes på en måte som gir inntrykk av at ikke-klinikere innehar fagkompetanse til å yte psykologfaglig helsehjelp. En slik endring kan føre til at mange i beste fall vil bli forvirret, i verste fall lurt, av folk som kaller seg -psykolog uten å ha den nødvendige kompetansen eller autorisasjonen man trenger for å kunne tilby denne formen for bistand.

Problematisk forvirring

Som et eksempel på problemene som kan oppstå ved en slik endring kan vi se på potensialet for forvirring knyttet til tittelen “klimapsykolog”, som er en av titlene Yndestad nevner at man kan tillate ikke-klinikere å bruke. I dag rapporteres det at folk sliter med reelle psykiske vansker knyttet til klimakrisen, og vi bruker klinisk betonte begreper som klimaangst, klimaskam og klimadepresjon for å beskrive det de opplever. Er det da utenkelig at en person som titulerer seg som klimapsykolog vil bli oppfattet som en klinisk psykolog med ekspertise knyttet til klimarelaterte psykiske vansker? Det er kanskje et hypotetisk problem, og vi vet åpenbart ikke noe sikkert om hvilke negative konsekvenser det kan få. Samtidig vil det være både galt og uansvarlig dersom man uten videre avfeier muligheten for at dette og lignende tilfeller kan føre til både forvirring, usikkerhet og i verste fall reelle problemer for enkelte.

Beskyttelse av psykologtittelen handler med andre ord ikke om å ekskludere kolleger for å bevare eksklusiviteten i en prestisjefylt tittel, slik Yndestad hevder. Først og fremst, og viktigst av alt, dreier det seg om at nordmenn fortsatt skal være trygge på at en person med psykolog i tittelen er kvalifisert til å yte helsehjelp.

Uheldig retorikk

I sitt innlegg spekulerer Yndestad også i hvilken mentalitet som ligger bak motstanden mot å la ikke-klinikere kalle seg psykologer. Hun mener at de som ønsker å beholde psykolog som beskyttet tittel har elitistiske holdninger, og antyder at de vil bevare eneretten på psykologtittelen, og ekskludere andre grupper enn klinikere, fordi de mener at utdanningen deres er “bedre” enn andre utdanninger innen psykologifaget. En slik ubegrunnet måte å karakterisere meningsmotstandere på er svært uheldig for et allerede vanskelig debattklima blant psykologer, studenter og andre i det psykologfaglige miljøet i Norge.

De siste årene har kommentarfelt og diskusjoner knyttet til forholdet mellom enkelte master- og profesjonsutdannede tidvis vært preget av en lite konstruktiv blanding av sterke følelser, lite faktabaserte spekulasjoner og svært splittende retorikk. For debattklimaets del synes jeg det er viktig at vi er velbegrunnet og etterrettelige i måten vi argumenterer på, og at vi unngår uheldige og mistenkeliggjørende karakteristikker av mennesker med andre synspunkter enn ens egne. Yndestad sier at hun ønsker en bredere aksept og respekt i norske psykologimiljø. Jeg deler dette ønsket helhjertet, og tror vi vil komme langt om vi lar ytringene våre preges mindre av mistenkeliggjøring av meningsmotstandere, og mer av godvilje og ydmyk nysgjerrighet.

Oppdatering: I etterkant av at denne artikkelen ble publisert har Helsedirektoratet kommer med en klargjørende uttalelse angående bruken av psykologtittelen.

Dette innlegget er 4 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.