Typisk norsk å være selvgod

Profesjonsstudenter påstår at utenlandsstudenter må kjøpe seg psykologtittelen og mangler klinisk modning

Utenfra er det lett å tenke at veien frem til ferdigutdannet profesjonspsykolog er lang, og kun laget for de aller klokeste, flinkeste, dyktigste og mest kvalifiserte menneskene i samfunnet vårt. Men hvem har egentlig gjort seg fortjent til psykologtittelen, og på hvilket grunnlag blir noe slikt konkludert? For å finne svaret må vi dykke dypere inn i politikken bak psykologtittelen, både på nasjonalt og internasjonalt nivå. Jeg er ikke her for å sette fingeren på hvilke psykologer fra de forskjellige utdanningsinstitusjonene som er «autorisert nok» for Norge. Det er nok av personer i debatten som har tatt på seg akkurat den rollen. Jeg er her for å sette spørsmålstegn ved politikken bak autorisasjonssystemet.

Kravet står formulert slik: «Når psykologer med utenlandsk utdanning søker autorisasjon i Norge ber SAFH om råd fra lærestedene som tilbyr profesjonsstudiet. I det følgende redegjøres det for faglige aspekter knyttet til slik rådgivning.» ⁽¹⁾http://www.ansa.no/globalassets/for/fag/psykologi/nasjonal-plan-for-profesjonsutdanning-i-psykologi.pdf. Kort forklart er det professorer ved universitetene i Oslo, Trondheim, Tromsø og Bergen som bestemmer hva som er en autorisert psykolog. Med andre ord; det er den norske studieveien som gjelder.

Kvalifiseringen for å komme inn på de norske profesjonsstudiet starter med at man skal ha et karakterkort fra videregående som viser nesten bare seksere. Grunnen til dette høye karaktersnittet kommer ikke av at profesjonsstudiet er såpass krevende at det er nødvendig med høye karakterkrav, men rett og slett fordi forespørselen er stor og studieplassene svært få. Dette er et problem vi har med de fleste populære studier i Norge. Er studiets popularitet grunnlag nok til å vurdere om et menneske er passende for et yrke som klinisk psykolog?

Som student ved profesjonsstudiet i Norge har man seks år foran seg med hardt arbeid. Det ville vært for dumt å si noe annet. Høyere utdanning er en fulltidsjobb som krever ekstremt mye tid. En av fordelene ved å bli tilbudt studieplass ved profesjonsstudiet er at når man har fått sin plass så er man inne for hele det seksårige løpet. Det eneste kravet lagt for studentene er å bestå eksamen hvert år; som vil si å få karakteren A, B, C, D eller E. Hvis vi skal tale for den store betydningen av karakterer så er det påståelig at karakterene fra en høyere utdanning er ganske viktig. Karaktergrunnlaget til en ferdigutdannet psykologistudent kan til en stor grad vise til hvor kvalifisert og klinisk moden en er for å gå inn i yrket som klinisk psykolog.

Kommentarer innen ELTE-saken som: «ELTE studentene har ikke gjennomgått en god nok klinisk modning» ⁽²⁾https://katarsisuib.no/elte-studentene-gode-nok/?fbclid=IwAR2gtlytks40Oy7eRAeKwgn_do568-eMiSxJITTPiQc9-wsBCdsF6wFU9Zw eller «ELTE studentene er lite reflekterte og lite modne» ⁽³⁾https://khrono.no/elte-psykologi-psykologistudenter/dekan-i-retten–elte-studentane-er-lite-reflekterte-og-lite-modne/413158?fbclid=IwAR3YqH4SD54mMZV3ssZLeBMp8Vy3j7sNGthzeT0aOSe50N0VkoseSyNuB80 fremhever følgende spørsmål: Sammenlignet med hvem er de ikke modne eller reflekterte nok? I Norge er det faktisk ikke et krav om trening i psykolog-klient situasjonen før fjerdeåret. Eksempelvis er det ingen klinisk praksis integrert i psykologi-bacheloren ved Høgskolen i Innlandet. Likevel har psykologistudenter fra Lillehammer i flere år kommet inn på master i Danmark, for å så få autorisasjon i Norge. Dette betyr ikke at Lillehammer-studentene ikke er klinisk modne. Det beviser at systemet for å autorisere psykologer i Norge er motsigende til hva mange i denne debatten mener er «god nok psykolog». Argumenter for den strenge autorisasjonspolitikken, blant annet i forbindelse med ELTE-saken og debatten om psykologtittelen, har vært oppe i diskusjon de siste ukene. En fellesnevner, og det tydeligste inntrykket disse sakene har gitt oss, er at kun de som har psykologiutdanning helt lik den norske utdanningsveien blir autorisert som klinisk psykolog her i landet.

Dette tar meg videre til mitt siste, og kanskje viktigste poeng; Er det ikke merkverdig at de fire lærerstedene som tilbyr profesjonsstudiet ikke følger samme oppbygging av studiet? Etter en grundig gjennomgang av de fire profesjonsstudiene som tilbys i Norge er det tydelig at oppbyggingen av studiene ikke samsvarer med hverandre. De har store faglige deler til felles, men merkelig nok mange forskjellig faglige kombinasjoner samtidig ⁽⁴⁾https://www.uio.no/studier/program/psykologi-profesjon/oppbygging/, ⁽⁵⁾https://uit.no/utdanning/program/279737/psykologi_profesjonsstudium, ⁽⁶⁾https://www.ntnu.no/studier/cpsy6/studiets-oppbygging, ⁽⁷⁾https://www.uib.no/studier/PRPSYK/tabell, ⁽⁸⁾https://www.inn.no/studier/studietilbud/juss-psykologi-og-samfunnsfag/bachelor-i-psykologi. Man skulle vel tro at det var viktig at de fire profesjonsstudiene som gir en identisk psykologtittel også fulgte samme kompetansemål og utdanningsoppbygging? Spesielt i et land hvor autorisasjon av psykologer er så høyt verdsatt. Derfor må jeg spørre igjen; hvem har egentlig gjort seg fortjent til psykologtittelen, og på hvilket grunnlag blir noe slikt konkludert?

Det er tydelig hva flere innen det norske fagmiljøet tenker om psykologiutdannelser fra utlandet. Det er alltid to sider av en sak, og jeg ønsker derfor å bruke disse linjene til å sette lys på hvilke kvalifikasjoner den norske psykologutdanningen møter på verdensbasis. Kun psykologi ved universitetet i Oslo kommer på listen over de beste psykologiutdanningene i Europa, da på sisteplass. Norsk psykologiutdanning kommer videre nederst på listen over beste psykologiutdanninger i Skandinavia. Den norske utdanningen for klinisk psykologi klarte heller ikke å nå listen for beste psykologutdanninger på verdensbasis, som toppes av Storbritannia og USA ⁽⁹⁾https://www.timeshighereducation.com/world-university-rankings/2019/subject-ranking/psychology?fbclid=IwAR2YGTLeIn8a_mC9T2amhCjA7NteV0wXNqRgrGaaKAx-_BHhpnlLaOcAXjo#!/page/0/length/25/name/Os/sort_by/rank/sort_order/asc/cols/stats, ⁽¹⁰⁾https://www.topuniversities.com/.

Det underliggende budskapet fra Helsedirektoratet, Norsk Psykologforening og samtlige profesjonsstudenter er at det kun er den norske studieveien som er validert nok. Det tyder på en klart manglende kunnskap rundt eget studium i både nasjonal og internasjonal sammenheng. Det finnes intet empirisk grunnlag for at terapeuter utdannet i Norge er bedre enn i andre land. Nasjonalt har også debatten om psykologtittelen fremvist hva flere beskriver som mobbing og hets overfor andre psykologiutdanninger ⁽¹¹⁾https://www.dagbladet.no/nyheter/rystet-over-at-utenlands-studenter-nektes-godkjenning/68792515, ⁽¹²⁾https://www.dagensmedisin.no/artikler/2019/10/18/hvordan-star-det-til-med-norske-psykologers-selvinnsikt/?fbclid=IwAR1Ge3HGCxpX1fD3XLKH1QVzUCbNH-iMMLXsvZCg9VkLkMdb7zh_7uZsG9g. Uttalelser fra psykologiprofessorer i Norge og ledelsen til Norsk Psykologforening har pådratt seg reaksjoner fra individer langt utenfor fagmiljøet. Dette er høyst urovekkende fra representanter av et yrke og en forening basert på empati, etikk og respekt.