Det er tragisk for studentene, men bør til syvende og sist en master ved ungarske ELTE være nok til å få lisens til å praktisere som psykolog i Norge? Psykologstudent Marius Stavang er kritisk.
Skrevet av: Marius Stavang, psykologstudent ved Universitetet i Bergen
For å bli psykolog i Norge kreves normalt en 6-årig profesjonsutdanning. Studentene som ikke lenger får psykologlisens har istedenfor tatt en bachelor i psykologi samt en klinisk master ved ELTE i Ungarn.
Les også: Norske utenlandsstudenter fortviler: NEKTES Å BLI PSYKOLOG
Som lederen i Norsk psykologforening skriver, skiller et bachelor-/masterløp seg på vesentlige måter fra en profesjonsutdanning. Førstenevnte er mer teoretisk rettet med mindre vekt på spesifikke arbeidslivmål, mens profesjonsutdanninger spisser studentene til å utøve spesifikke samfunnsoppdrag. Målet med profesjonsstudiet i psykologi er å utdanne norske psykologer, og innholdet i studieprogrammet er skreddersydd deretter. Jeg mener at profesjonsutdanningen inneholder kritiske elementer for å bli en dyktig psykolog innenfor det norske helsevesenet. Jeg stiller meg kritisk til om disse elementene kan dekkes gjennom et mer generelt bachelor-/masterløp med supplerende praksis.
Å forstå mentale problemer fordrer en eklektisk anvendelse av flere psykologiske teorier som man evner å se den kliniske relevansen til. Slik som på bachelorutdanningene inneholder også de første årene av profesjonsstudiet mye generell psykologisk teori. Men ofte er ikke disse teoriene i seg selv så klinisk relevante. På profesjonsstudiet vinkles imidlertid de generelle teoriene kontinuerlig inn mot klinisk praksis. Dette gjøres blant annet gjennom teoretiske refleksjoner, gruppearbeid og praktiske øvelser. Slik gjør vi også basalfagene mer relevante for psykologutøvelsen, slik at vi selv forstår psykiske lidelser fra et mer multidimensjonalt perspektiv. Vi har tid og anledning til å gjøre dette ettersom målet med profesjonsstudiet er å utdanne klinikere. Jeg stiller meg tvilende til i hvilken grad dette lar seg gjøre på bachelorgradene der kompetansemålene er mer generelle. Mitt første spørsmål er dermed:
- Har Ungarn-studentene tilstrekkelig klinisk-teoretisk forståelse?
Psykiske lidelser er komplekse tilstander som behandles innenfor et tverrfaglig helsevesen. Gjennom profesjonsutdanningen blir vi kjent med helsevesenets oppbygging, praksis og lovverk, slik at vi kan fungere som psykologer innenfor disse rammene. For eksempel har vi ved UiB blitt grundig veiledet av Nevropsykologisk poliklinikk ved Haukeland Universitetssykehus og Pedagogisk-psykologisk tjeneste. Vi har også knyttet bekjentskap med viktige instanser som Politi og Forsvar.
Vi lærer også om hvilke konkrete instrumenter som brukes innenfor det norske psykiske helsevesenet, og vi får selv trening i å bruke dem. Ettersom mange av verktøyene er utviklet i utlandet, reflekterer vi også over styrker og svakheter med å anvende dem i en norsk kontekst.
Selv om diagnosesystemene er internasjonale, er mange psykiske lidelser sensitive for samfunn og tiden samfunnet er i. I Norge, som i alle andre nasjoner, må psykiske lidelser forstås i sammenheng med, og behandles i lys av, vår delvis unike kultur. For psykologen fordrer dette en psykokulturell sensitivitet som man eksplisitt og implisitt erverver gjennom den norske profesjonsutdanningen.
Ettersom psykiske lidelser behandles innenfor et system, med egen praksis og lovgivning, og når psykiske lidelser i sin natur er avhengig av kultur og tid, blir mitt neste spørsmål følgende:
- Er de ungarske studentene godt nok tilpasset til å arbeide som psykologer innenfor det norske helsevesenet?
Allerede fra første semester byr profesjonsutdanningen kontinuerlig på en faglig, etisk og empatisk modningsprosess som leder til en personlig utvikling egnet for å bli psykolog. Denne modningen skjer ikke bare gjennom teori, men gjennom praktiske og personlig utfordrende oppgaver. På profesjonsstudiet har vi skrevet våre egne selvbiografier som vi hver for oss har analysert, diskutert og reflektert over i møte med en psykolog. Vi har kjent på engstelsen av å ta og få tilbakemelding på vår egen MMPI-profil, og potensielt måtte konfrontere våre egne psykopatologiske tendenser. Jeg har også mistet tellingen på hvor mange ganger vi har meditert i klassen for å lære oss å klarne sinnet slik at vi kan «tune» empatisk inn på et annet menneske.
Profesjonsutdanningen er ikke bare en teoretisk utdanning men også en personlig ferd som til syvende og sist gjør en bedre i stand til å møte mennesker i sine dypeste kriser. All utdanning skaper selvsagt personlig utvikling, men jeg stiller imidlertid spørsmål ved om det teoretiske bachelor-/masterløpet gir den type modning som hjelper en å møte kriserammede mennesker.
Man kan si at det er urimelig å forvente denne typen modning hos Ungarnstudentene ettersom de enda ikke har hatt klinisk praksis. Den modningen jeg beskriver fra profesjonsstudiet skjer imidlertid ikke bare under klinisk praksis, men også som en konsekvens av profesjonsstudiets særskilte blanding av målspesifikk teori og personlig utfordrende oppgaver. Mitt tredje og siste spørsmål er dermed:
- I hvilken grad har ELTE-studentene gjennomgått klinisk modning?
Mangfoldighet er en berikelse for psykologprofesjonen. Dess mer forskjellige vi er, dess flere mennesker kan vi forstå – og til syvende og sist hjelpe. Med sin internasjonale bakgrunn vil de ungarske studentene utvilsomt øke variasjonen i psykologbestanden. Imidlertid trenger deltakerne i mangfoldet å ha et fundament av klinisk kompetanse som kan anvendes med ervervet modenhet innenfor Norges helsevesen, lovverk og psykososiale kultur. Jeg diskvalifiserer ikke dermed Ungarn-studentene, men jeg søker svar på de spørsmålene jeg mener av pasientsikkerhetsmessige hensyn er berettigede.
Les svare på dette innlegget her
Kilde: