Sammen om alt

Jeg deler kakestykket i to 

mellom oss

“liker du den?”, spør du

Solen speiler seg

i den blanke pannen din

og vinden forfører 

de gylne hårlokkene dine

Mens jeg løfter gaffelen forsiktig opp

nikker jeg bekreftende

“Kaken er god den”

Jeg stryker over armen din

forsiktig men betryggende 

“Jeg tror ikke han har det så lett”, 

sier du, og peker på en spurv

som kjemper mot vekten til kakesmulene

Sjøluften kjøler de bare leggene våre

men bringer oss nærmere

i det vi spaserer hjem

Gjennom de klamme håndflatene

som jorder hverandre

kommer vi til enighet om at 

det noen ganger er godt å være sammen

uten at vi trenger å dele mer

enn ett kakestykke