Psykologisk påskelektyre

Illustrasjon: Kristin Huang

Psykologistudenter er kjent for å være i overkant pliktoppfyllende og hardtarbeidende i løpet av semesteret, og det sier seg selv at de fyller påsken med tykke bøker.  Men hva skal du ta deg til når påskeferien er over? Katarsis presenterer et skjevt og litt forsinket utvalg av årets påskelektyre for psykologistudenter.

Skjønnlitteratur og psykologi henger sammen. For det er ikke bare kliniske ferdigheter man utvikler gjennom psykologistudiene, det er også det psykologiske blikket på kunst og litteratur. I beste fall fører det til økt dybde i lesningen og i forståelsen av en litterær karakter; i verste fall til en grunn lesning der fjerndiagnostisering eller unødvendig psykologisering av atferd kan forekomme.

Jeg kjenner igjen begge sider hos meg selv. I løpet av de første sidene av Tarjei Vesaas’ Fuglane tar jeg meg i å lure på hva slags diagnose Mattis Tust ville fått hvis han møtte opp i klinikken på Det psykologiske fakultet. Så lar jeg heldigvis fenomenologien få forrang, og lesingen kan ta til for alvor.

I denne litteraturanbefalingen har jeg gått metodisk kritikkverdig til verks (N=meg) for å påvirke din lesing denne påsken. Kriteriene er blant annet at bøkene må være psykologisk interessante, ha høy litterær kvalitet, i tillegg har jeg benyttet meg av en god dose personlig preferanse, som også kan ha påvirket resultatene.

Den obligatoriske
Carl Frode Tiller – Innsirkling

Jeg vil hevde at det knapt finnes noen annen nålevende, norsk forfatter som portretterer menneskers indre liv like godt som Carl Frode Tiller. Her vil jeg spesielt trekke frem hans Innsirkling-trilogi, der vi blir introdusert for David – en mann som har mistet hukommelsen, og som ønsker hjelp til å finne ut hvem han er.

Gjennom tre bind skildrer Tiller hvem vi er for andre, og for oss selv, på en dypt menneskelig, og svært gjenkjennelig måte. I tillegg er trilogien utrolig spennende, og Tiller snur flere ganger opp ned på det vi tror vi vet om David og de andre karakterene. Forfatteren har helt siden debuten Skråninga, der han skildrer en person som er innlagt på psykiatrisk institusjon, vært kjent for sin forståelse for den menneskelige psyke, noe han igjen demonstrerer i fjorårets Begynnelser, der han blant annet skriver om selvmord.

Tiller var forøvrig gjest på Schizofrenidagene i høst, og samtalen mellom ham og Finn Skårderud kan høres på Sølvbergets podcast, mens du går dagens skitur i påskesola.

For virkelighetslitteraten/psykoanalytikeren
Vigdis Hjorth – Arv og miljø

Om du ikke har fått med deg kontroversene rundt Vigdis Hjorths Arv og Miljø – velkommen til litteraturens verden! For debatten om “virkelighetslitteratur” blusset opp igjen etter det ble kjent at Hjorth har basert deler av familiedramaet på sin egen biografi – blant annet anklager hun faren i boka for å ha forgrepet seg på fortelleren, Bergljot. Dette ble raskt koblet til forfatterens eget liv, og i fjor kom søsteren med sin egen roman, Fri vilje, der hun forteller sin side av historien.

Det interessante (og litt enerverende – i hvert fall om man lytter til den noe heseblesende lydboken, lest av forfatteren selv), er at Arv og miljø nærmest antar form som en fri assosiasjon – den velkjente psykoanalytiske terapitilnærmingen. Her finner man incestanklager, dramatiserende atferd, en bitter arvestrid, og et portrett av hvordan ulike opplevelser av en barndom kan bidra til å rive en familie i stykker. Freud bor i denne teksten, både i form og innhold, og det er en av de gode grunnene til å ta denne med seg på familiehytteturen.

For poeten
Nils-Øivind Haagensen – God morgen og god natt

Min favorittpoet er Nils-Øivind Haagensen, som beviser at dikt ikke trenger å være uforståelige for å kunne være gode. Jeg lar et av hans dikt tale for seg selv, hentet fra samlingen God morgen og god natt (2013), som ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris.

og noen netter
føles det som om
alle menneskene
som noensinne
har sittet i
et styrtende fly
og vet de skal dø
sitter inni meg

For i overkant flinke studenter
Irvin D. Yalom – Vi er alle døgnfluer

Om du er av typen som virkelig ikke klarer å ta lesefri i påsken, kan du først bruke noen minutter på å reflektere over hvorfor det er blitt slik? Har du investert så mye av din identitet i det å være psykologistudent at feriene oppleves litt tomme? Er denne eksamenen viktig, eller kan du løse opp litt i leseregimet akkurat denne stille uka?

Bli i det minste med på et kompromiss, i skjæringspunktet mellom faglitteratur og skjønnlitteratur, og gjør påsken til et dypdykk i Irvin D. Yaloms forfatterskap. Dette spenner seg fra det rent faglige (for eksempel Eksistensiell psykoterapi), til romaner (for eksempel Da Nietzsche gråt), og en slags mellomting i hans psykoterapeutiske fortellinger (for eksempel Kjærlighetens bøddel). Sistnevnte egenskapte sjanger har det litterære drivet til en novelle, samtidig som leseren får et uvurderlig innblikk i Yaloms psykoterapeutiske metode (som er et begrep han riktignok ville opponert mot).

Her vil jeg spesielt trekke frem Vi er alle døgnfluer som ytterst lesverdig. I denne boken er Yalom selv i åttiårene, og blir konfrontert med noen av de eksistensielle grunnvilkårene han har brukt hele sitt yrkesliv på å hjelpe andre med. Om du fremdeles ønsker å bruke all ledig tid på faglitteratur etter å ha satt deg inn i disse eksistensielle dilemmaene, da har du i hvert fall tatt et fritt valg, og er beredt på ansvaret dette innebærer, så kjør på!

For sladdermakeren
Kommentarfeltene på Facebook-gruppen Psykologer og profesjonsstudenter, hvor det for tiden foregår en svært opphetet debatt rundt de såkalte “ELTE-studentene”.

God (post-) lesepåske!