Hvor ofte onanerer du, Yalom?

Irvin Yalom i 2014. Foto: wikimedia commons (1)

Finn Skårderud setter seg i en lenestol på scenen i storsalen på psykologikonferansen Schizofrenidagene i Stavanger. Skjermen skrus på og viser et tomt møterom et sted i Los Angeles. Vi ser en eldre mann komme inn i rommet og sette fra seg en sekk og en hatt i en stol. Hello, Irv! Sier Skårderud vennlig.

–  Kan dere høre meg? Hvor lenge har dere ventet?, er det første mannen sier.

Irvin Yalom skal intervjues av psykiater og forfatter Finn Skårderud over videostream. De fleste terapeuter og psykologstudenter har et forhold til Yalom – en anerkjent amerikansk eksistensiell psykoterapeut og forfatter. Han er kjent for å ha satt psykologien inn i eksistensiell og filosofisk ramme. Han har nylig gitt ut boken Becoming Myself: A Psychiatrist’s Memoir om hvordan han har utviklet seg gjennom livet som terapeut. Tittelen er inspirert av Nietzsches sitat ”Bli den du er”. Yalom er 86 år gammel, men tar fortsatt imot pasienter.

A Blank Screen
Da Yalom spesialiserte seg i psykiatri gikk han selv i psykoanalyse 4 ganger i uken i 3 år, noe som var forventet under utdanning på den tiden. Yalom beskriver terapeuten sin som en tom vegg. Hun avslørte ikke noe om seg selv i løpet av de 700 timene de hadde sammen. Han kunne ikke engang se henne, fordi hun satt bak ham der han lå på divanen. Han forteller at han snudde seg noen ganger for å forsikre seg om at hun fortsatt var våken.

Den originale tanken bak å være en blank tavle var at det i psykoanalysen var mye fokus på tidlig barndom. Man håpte at pasienten etter hvert ville begynne å overføre drømmer og tanker om viktige personer i deres barndom over på terapeuten. For at det skulle være mulig måtte man være en blank tavle. Yalom tror imidlertid at overfor de fleste pasienter må vi jobbe med dem som ekte mennesker. En del av det handler om å dele av seg selv, og være transparent, mener Yalom.

      –  La meg komme med et eksempel! Sier Yalom entusiastisk, og forteller.

Isolasjon fra verden
En pasient kom til han for et par uker siden. Hun hadde mistet sin far og sin bror til kreft i løpet av de siste 3-4 månedene. Hun var dypt fortvilet, og følte seg nummen. Yalom fortalte henne at han kunne kjenne seg igjen på grunn av noe som hadde skjedd med han. Han hadde, mens han skrev sin siste bok, mistet både sin søster og tre av sine næreste venner fra medisinstudiet. De var i samme gruppe i anatomitimene, og jobbet med det samme kadaveret.

       «Da de døde prøvde jeg å analysere meg selv og finne ut hva som skjedde inni meg.   Noe som var veldig sterk for meg var at jeg er bæreren av minnene om hva som skjedde mellom oss fire. Når jeg tenker på det som skjedde på anatomi-labben den gangen, så er det akkurat som jeg tenker på noe som faktisk skjer der ute her og nå. Men når de var borte gikk det virkelig opp for meg at det er ikke noen realitet der ute. Den virkeligheten finnes ikke lenger. Den eksisterer bare i nevronene i hjernen min. Jeg er nå den eneste som kan huske det, alle de andre er døde. Så derfor føler jeg meg veldig isolert fra verden.»

Han bestemte seg for å fortelle om det til pasienten. Og for henne var det ekstremt viktig, fordi det reflekterte den følelsestilstanden hun var i. Men i tillegg var det viktig for henne at han delte noe om seg selv. Dette er en ganske radikal form for selvavsløring. Men Yalom følte det var effektivt i den spesielle situasjonen det var.

Finn Skårderud i samtale med Irvin Yalom på Schizofrenidagene i Stavanger, 8. november 2017. Foto: Tiril Prestholm.

Hvor ofte onanerer du?
Yalom har eksperimentert med selvavsløring på flere måter. Han trekker frem et eksempel med en ung kvinnelig forfatter, som går under pseudonymet Ginny i det som endte med å bli en bok – Hver dag – litt nærmere. Hun var veldig lukket og eksponerte ikke så mye av hva hun tenkte og følte. Han ba henne om å skrive en oppsummering av hver terapitime, inkludert alle tingene hun følte og tenkte, men ikke sa. Og han ville gjøre det samme. I intervaller ville de lese hverandres brev. Dette ble veldig nyttig for terapien, og hans kone foreslo å gjøre det om til en bok og publisere den.

Et annet eksperiment Yalom gjorde i selvavsløring var en gang han hadde undervisning i gruppeterapi, mens han ledet en pasientgruppe. Studentene stod bak et enveis-speil og observerte gruppeterapien. Etterpå diskuterte han det med studentene, men pasientene syntes det var ubehagelig og mistenkelig. Yalom bestemte seg for å teste ut noe radikalt. Han lot pasientene stå bak speilet mens han og studentene diskuterte dem. Pasientene var fascinerte og hadde flere kommentarer de ville dele med studentene. De byttet rom igjen, og pasientene fikk diskutere studentene; hvor ”uptight” og rigide de var, om de tok rett eller feil, osv.

Skårderud spør Yalom om det er noen risiko for terapeuter i det å åpne seg. Yalom svarer at han aldri har delt noe av seg selv som ikke ble nyttig for pasienten. Da spør Skårderud: Hvordan vet du det?

       «Fordi jeg har spurt dem om det. Mange er bekymret for at åpenheten medfører at pasienten vil begynne å stille terapeuten personlige spørsmål. Hvor ofte onanerer du? Sånne typer spørsmål. Men sannheten er at det skjer aldri. Hvis det skjer kan du undersøke prosessen, altså hva som skjer i relasjonen mellom dere. Det som ser ut for å skje her er at pasienten prøver å gjøre terapeuten ukomfortabel. Hvorfor gjør pasienten det? Er han sint på meg for noe? Da kan du heller spørre pasienten om hvorfor han lurer på det.»

Råd til neste generasjon
Yalom mener det å gå i egenterapi er det viktigste en terapeut kan gjøre for å utvikle seg som terapeut. Han har gjort det mye selv, og alle hans studenter må gjøre det. Han mener vi burde prøve ut en rekke ulike former for terapi, f.eks. kognitiv terapi, psykoanalyse eller gestaltterapi. Han har også hatt gruppeterapi sammen med 8 andre terapeuter omtrent annenhver uke i 25 år – langsom terapi med andre ord!

       «Vi møtes og snakker om problemer vi har i våre egne liv, vår egen angst og vår egen depresjon. Vi snakker også om pasienter. Ikke for å diskutere kasus, men fordi de røre ved noe i oss. Vi prøver å finne ut hvor disse følelsene og tankene kommer fra. Jeg anbefaler sterkt alle å gjøre dette!»

Hva er dine råd til neste generasjons psykologer?

       – Ta vare på deg selv, forstå deg selv, sett deg i pasientens stol, så du kan se hvordan det er, utvikle deg selv gjennom hele livet, avslutter Yalom.

Anbefalte bøker av Irvin Yalom
– Roman: Da Nietzsche gråt
– Hver dag – litt nærmere
– The Gift of Therapy: An Open Letter to a New Generation of Therapists and Their Patients
– Existential Psychotherapy
– Staring at the Sun: Overcoming the Terror of Death
– Roman: The Schopenhauer cure
– The Theory and Practice of Group Psychotherapy

Bilde
1. Foto tatt av UserMasangina [CC BY-SA 3.0 (httpscreativecommons.orglicensesby-sa3.0)], via Wikimedia Commons