Psykologer på legekontoret påvirker diganostiseringspraksis

I Oslo har psykologer tatt steget inn på legekontoret gjennom et forskningsprosjekt. Studiene som har rullet ut viser spennende resultater.

“Ansett psykologer på fastlegekontoret!”, skrev tidligere ansvarlig redaktør Nanna Skram i høst. Dette har har vært utprøvd ved legekontorer i Oslo-området. Haavet og kollegaer viser i sin studie at psykologenes tilstedeværelse kan ha effekt på fastlegens diagnostisering av psykiske lidelser blant unge mellom 16 og 24 år ⁽¹⁾Haavet, O. R., Benth, J. S., Gjelstad, S., Hanssen-Bauer, K., Dahli, M. P., Kates, N. & Ruud, T. (2021) Detecting young people with mental disorders: a cluster-randomised trial og multidisciplinary health teams at the GP office. BMJ Open, 11(12), 1-7. https://doi.org/10.1136/bmjopen-2021-050036. Pasienter og helsepersonell som deltok i prosjektet har i ettertid gitt uttrykk for flere fordeler med samarbeidet.

Én diagnosegruppe skilte seg ut

Gjennom 18 måneder gav psykologer og psykiatere råd til fastleger angående pasienter, var med i konsultasjonene og hadde korttidsbehandling for utvalgte pasienter. For å avdekke hvilken effekt deres tilstedeværelse hadde på diagnostisering, undersøkte forskerne endringer i journalene til pasientene før og etter intervensjonen. I tillegg sammenlignet forskerne journalene med journaler til pasienter på legekontor uten psykologer eller psykiatere.

Resultatene viste at sannsynligheten for å få en angstdiagnose økte 2.3 ganger etter samarbeidsprosjektet. På legekontor uten tilgang på psykolog og psykiater var andelen som fikk angstdiagnose 40% lavere. 

Det var derimot ingen forskjell i diagnostisering av depresjon før og etter intervensjonen. Til Forskningsnytt forteller førsteforfatter Ole Rikard Haavet at de ikke har noen forklaring på dette. Selv hadde forskerne forventet en økning av depresjon, da angst og depresjon henger tett sammen. 

Tydelige kjønnsforskjeller 

Et interessant funn er at det bare var menn som hadde økt sannsynlighet for å få en angstdiagnose når en psykolog eller psykiater var tilstede. Sannsynligheten var femdoblet etter intervensjonen. Blant kvinnene var det derimot ingen endring. Gitt at angstdiagnosene leder til bedre helsehjelp, kan det ha en positiv innvirkning på menns psykiske helse. 

Usikkert om utvalget er representativt

Utvalget består av en stor andel immigranter og personer med lav sosioøkonomisk status. Det kan påvirke generaliserbarheten til studien, hevder forfatterne i artikkelen. 

– Utvalget i denne studien er fra Oslo øst. Og som kjent er det en sosioøkonomisk forskjell i Oslo, med de best stilte i vest. Det er derfor vanskelig å si om våre resultater er representative for ungdom i hele landet. Vi vet at summen og styrken av negative livserfaringer påvirker psykisk helse hos unge og henger sammen med økonomi. En etnisk og sosioøkonomisk kulturkollisjonen mellom behandler og pasient kan vel også tenkes å være en hindring for å få fram psykiske helseutfordringer hos unge, skriver Haavet i en mail til Katarsis.

Fungerte behandlingen?

Et utvalg av pasientene i prosjektet fikk behandling av psykolog. Haavet forteller at psykologene ga den samme behandlingen som de til daglig benytter ved Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk eller Distriktspsykiatrisk senter (DPS). Hvilken effekt behandlingen hadde er ikke kjent, og Haavet påpeker at framtidige studier bør undersøke effekt av ulike typer behandling.

Færre diagnoser med uspesifiserte symptomer

Etter intervensjonens slutt, gikk hyppighetenav somatiske, medisinsk uforklarte symptomer ned ⁽²⁾Haavet, O. R., Benth, J. Š., Gjelstad, S., Hanssen-Bauer, K., Dahli, M. P., Kates, N. & Ruud, T. (2021) Detecting young people with mental disorders: a cluster-randomised trial og multidisciplinary health teams at the GP office. BMJ Open, 11(12), 1-7. https://doi.org/10.1136/bmjopen-2021-050036. En studie tilknyttet det samme prosjektet konkluderte med at en rekke psykiske lidelser er knyttet til flere kroppslige symptomer. Angst var assosiert med fordøyelsessymptomer, muskel- og skjelettsymptomer og urologiske symptomer. Et økende trykk av somatiske symptomer økte også sannsynligheten for psykologiske diagnoser ⁽³⁾Dahli, M. P., Brekke, M., Ruud, T. & Haavet, O. R. (2020). Prevalence and distribution of psychological diagnoses and related frequency of consultations in Norwegian urban general practice. Scandinavian Journal of Primary Health Care, 38(2), 124-131. https://doi.org/10.1080/02813432.2020.1783477. Til Forskningsnytt forteller Haavet at funnene i deres studie tyder på at det ofte er en psykisk årsak som ligger til grunn for de kroppslige plagene.

Mindre fokus på medisiner som behandling

I en kvalitativ oppfølgingsstudie poengterte leger og psykologer at det å arbeide i samme miljø muliggjorde tett samarbeid om pasienter ⁽⁴⁾ Rugkåsa, J., Tveit, O. G., Berteig, J., Hussain, A. & Ruud, T. (2020). Collaborative care for mental health: a qualitative study of experiences of patiens and health professionals. BMC Health Services Research, 20, https://doi.org/10.1186/s12913-020-05691-8. Den hyppige utvekslingen av perspektiver gjorde at legene opplevde mindre fokus på medisiner. I stedet for å gi antidepressiver, kunne de tilby annen behandling. 

Fastlegene opplevde å gi bedre behandling av pasienter med komorbide lidelser da de hadde tilgang på psykologer og psykiatere sine ferdigheter på fastlegekontoret. Dette gjaldt særlig når pasienten hadde både psykiske og somatiske vansker. 

I tillegg kunne psykologene rådgi fastlegene om hvilke pasienter som hadde behov for lenger behandlingstilbud, hos DPS, eller kortere behandlingstilbud hos legekontoret. 

Mindre stigmatiserende for pasienter

Pasientene fortalte at det tette samarbeidet bidro til at fastlegen var mer involvert i pasientens mentale helsehjelp. I tillegg verdsatte pasientene tilgangen til mental helsehjelp uten å trenge på kjempe for det. Noen pasienter opplevde også at det var mindre stigmatiserende å få psykisk helsehjelp på legekontoret, da det ikke er mulig å skille hvem som har behov for hvilken hjelp. 

Selv om pasientene fikk raskere hjelp med samarbeidsordningen, opplevde en del av pasientene at antall timer med psykologen var for kort. Nesten alle ønsket å fortsette behandlingen ⁽⁵⁾ Rugkåsa, J., Tveit, O. G., Berteig, J., Hussain, A. & Ruud, T. (2020). Collaborative care for mental health: a qualitative study of experiences of patiens and health professionals. BMC Health Services Research, 20, https://doi.org/10.1186/s12913-020-05691-8.