Gjennom sin 35 år lange karriere har psykolog Atle Dyregrov både vært en pionér og høstet stor anerkjennelse for sitt arbeid ved Senter for krisepsykologi. Men å bli kalt professor eller spesialist vil han helst ha seg frabedt.
Psykolog Atle Dyregrov jobber i dag både med klientrettet arbeid, forskningsprosjekter, samt underviser nært og fjernt. Han påbegynte embetsstudiet i psykologi ved Universitetet i Bergen i 1975, og i studietiden lå han ikke på latsiden.
– Jeg var en aktiv student med veldig klare interesser innenfor klinisk psykologi, familieterapi, og hypnose, og jeg fikk dratt på en god del konferanser i studietiden både i inn- og utland. I tillegg har jeg alltid likt å skrive, så jeg skrev mye, blant annet for Elektra, som det psykologiske studenttidsskriftet het den gang da.
Svært dårlig oppfølging
Psykologspesialist Magne Raundalen var Dyregrovs veileder under praksistiden på studiet, og slik ble det også til at Dyregrov i studietiden ble assistent på Barneklinikken den tiden Raundalen gikk i gang med sitt arbeid på kreftsyke barn og deres familier. Ved fullført studium hadde han dermed allerede etablert et nettverk i arbeidslivet, og like etter studiene ble han leder for et eget prosjekt tilknyttet nyfødtavdelingen. Det var her han opplevde at foreldre som mistet barn, fikk veldig dårlig oppfølging. Og slik startet den imponerende karrieren hans.
Det var imidlertid også opplevelser i hans ungdomstid som gjorde at krisepsykologi og traumer ble hans veivalg. Som ung opplevde han tap i nære relasjoner, og kunne selv føle på den dårlige oppfølgingen uten rådgivning i etterkant. I tillegg arbeidet han tidlig på 1970-tallet på medisinsk avdeling på Ullevål sykehus mens han var student, der han ble satt til å våke over de dårligste – de som skulle dø.
– At en så ufaglært som jeg var da, med så lite kunnskap, skulle være den som støttet i livets siste fase, det synes jeg var en svært dårlig måte å organisere det hele på. Så sammen med de personlige erfaringene, og det at Magne tok meg inn i varmen på sitt prosjekt, gjorde at kriseområdet stod ganske sentralt med en gang, forteller Dyregrov.
Senter med suksess
I 1988 opprettet Dyregrov, sammen med psykologspesialist Jakob Inge Kristoffersen, Senter for Krisepsykologi i Bergen, det eneste av sitt slag i Norge. Der var han leder frem til i fjor. Da gikk han inn i rollen som faglig leder, mens psykologspesialist Unni Heltne tok over lederstillingen. Dette er han svært glad for, spesielt for å slippe unna alt det administrative. Han ønsker mest mulig klinisk tid.
– Men hvordan kom ideen om senteret?
– Før senteret ble dannet, fantes det ikke kriseteam. Mens jeg jobbet ved Haukeland universitetssykehus foreslo jeg å opprette et for de akutte krisene. Dette ble torpedert fra Psykiatrisk klinikk som mente det var godt nok som det var. Så det var en idé langt forut for sin tid.
Helt fra starten av vektla senteret tre pilarer det skulle ha: forskning, klinisk praksis, og undervisning. Disse tre er basis i dag også, i tillegg til en fjerde som er beredskap, der de er i beredskap for en del bedrifter, som Statoil.
Foto: Senter for Krisepsykologi
Dyregrov påpeker videre at det ikke alltid har vært kriseteam og oppfølging, slik man i dag tar som en selvfølge. Ved oppstarten på 80-tallet ble det stilt spørsmål til hvorvidt psykologer i hele tatt skulle ha noe med dette å gjøre. Det ble hevdet at det ikke var ordentlig psykologi, og Raundalen og Dyregrov med flere ble dermed de første til å gå de nye banene.
– Så vi er veldig stolte av de endringer vi har fått til med tanke på endrede holdninger i forhold til å inkludere barn i ritualer, at døden blir tatt på alvor i skolene. Det var ingen beredskapsplaner da vi startet opp, og vi er glade for at vi satte bedre oppfølging av barn på kartet. Jeg tror vi hadde en veldig viktig rolle med å utdanne det norske folk, endre på kulturen som var der, som egentlig var ganske barnefiendtlig, samt skape en mye mer omsorgsfull kultur som gradvis har blitt bygget inn i den måten vi tar vare på mennesker i alvorlige kriser, sier han engasjert.
– Men er det enda mer forbedringspotensial her, synes du?
– Definitivt. Altså, vi må få til en bedre ivaretakelse av familier, og ikke bare enkeltpersoner, når det skjer noe. Jeg tror vi kommer til å bli bedre på den første akutthjelpen når vi får mer forståelse for hjernens fungering i disse akuttsituasjonene, og så vil vi også ha en mer langsiktig oppfølging. Nå følger vi opp med kriseteam i en stund, før vi så ofte fanger de opp senere når de kommer som psykiatriske pasienter. Det vi kunne gjort her, var å få et lengre oppfølgingsperspektiv, slik at vi forhåpentligvis kan få flere og bedre forebyggingsmetoder, og at færre så vil ende opp med mentale plager etter traumer og tap.
Dyregrov nærmer seg nå pensjonsalder, og han ser tilbake på et svært spennende faglig liv, der han har jobbet på nesten samtlige kontinenter både for UNICEF, FNs høykommissær for flyktninger og Røde Kors. Likevel sier han at han ikke har noen umiddelbare planer om å pensjonere seg, og er fast bestemt på å beholde nysgjerrigheten sin for de kliniske aspektene.
– Titler har aldri fascinert meg
Høsten 2014 ble Dyregrov erklært som Ridder 1. klasse av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden. Han bekrefter at det var både overraskende og kjekt, men at han var veldig glad da det var over.
– Personlig er det veldig kjekt at kollegaer fra inn- og utland har skrevet så mye positivt at kongen og hoffet finner at jeg fortjente den. Det som gledet meg mest var at det var en anerkjennelse til et område man for 35 år siden ikke mente hadde behov for psykologer. Titler, derimot, har aldri fascinert meg. Jeg har alltid bare kalt meg psykolog da dette er en beskyttet tittel, selv om media driver og kjører både spesialist, barnepsykolog og krisepsykolog. Jeg bruker heller ikke doktortittelen. Så psykolog blir jeg til min siste dag, sier han og smiler.
Som terapeut har man mange roller
Som terapeut mener Dyregrov at det er spesielt én ting som er viktig å huske på:
– Først og fremst er jeg veldig brukerorientert, og forsøker å finne ut hva som er verst for klientene selv. Jeg kan jo ha mine tanker om hva som er viktigst, men hvis jeg ikke kommer de i møte, mister de jo motivasjonen for timene. Så jeg er opptatt av å gi de tro på at de skal klare dette, noe jeg tror er veldig viktig. God terapeutisk relasjon er også helt essensielt ved behandling. Det er så klart noen klienter man ikke kommer noen vei med i behandling, slik er det alltid. Jeg er alltid mistenksom hvis noen hevder at de har klart å kurere alle. Det går ikke.
Dyregrov omtaler også at en terapeut har mange ulike roller, alt fra å være den som er mer tilbakelent, til den som pisker fremover, og den som motiverer klienten.
– Dette må være avhengig av klienten man møter. Denne prosessen som skjer, hvordan det skjer i en terapitime, er utrolig vanskelig å formidle til andre, for det bare skjer, bemerker han.
Selv om Dyregrov er en erfaren psykolog, er han ikke en av de satte klinikerne. Han ønsker at man skal være i stand til å tenke nytt rundt nye behandlingstilnærminger, og at man skal sette seg godt nok inn i en metode før man avviser den.
– Jeg synes det er kjekt å ha tilgang på ulike metoder, og det gjør at nysgjerrigheten på nye behandlingsmetoder holder seg hos meg, selv om de er rare. Det finnes også noen tilnærminger, som «brain spotting», der jeg tenker at det er for sært. Men, det kan jo hende det er noe i det også, men jeg har ikke satt meg nok inn i det til å vurdere det. Det er altså viktig å ikke avskrive nye metoder bare fordi de er ukjente eller utradisjonelle, avslutter han.