Nostalgi er en av samtidens største løgnere som lurer oss til å tro at fortiden var bedre enn den var. Vi romantiserer, tilføyer og fordreier tidligere erfaringer til en ny oppfatning av vår egen virkelighet, hvor vi skreddersyr et verdensbilde som står i stil med egen selviakttagelse.
«…Tankene flyter tilbake til en vårdag for ti år siden. Den første dagen det året hvor termometeret hadde bikket 20 grader. Dagen vi sto på stranden under en rødmende himmel og sjøbrisen kilte oss i nakken. Jeg blir nostalgisk av tanken på oss i blomstringstiden, før jeg må bite tennene sammen i erkjennelsen av det jeg forsøker å glemme. Det var den første gangen du sa at du elsket meg, men også den første gangen du etterlot en blåveis ved mitt høyre øye. Den siste delen unngår jeg å nevne…»
Nostalgi ble først presentert av en legestudent på 1600-tallet, som resulterte i en medisinsk, dødelig diagnose. I første omgang dreide nostalgi seg om en smertefull hjemlengsel. Dette har bakgrunn i ordenes opprinnelige latinske betydning «nostos» hjemreise, og «algos» smerte. I nostalgiens medisinske periode var det soldater i krig som var særlig rammet. Deres lengsel etter venner og familie medførte fysiske og psykiske utfordringer som kunne resultere i død (1)https://www.nrk.no/arkiv/artikkel/nostalgi-_-en-dodelig-diagnose-1.6321753..
Når vi snakker om nostalgi i dag, er det gjerne med en mer positiv ordlyd. Den dødelige diagnosen er utvisket fra medisinen, men nostalgiens kjærtegn på vår mentalitet er fortsatt tilstedeværende. Vi anvender uttrykket som en vemodig lengsel tilbake til tidligere tider, med en bittersøt gjenklang. Spørsmålet blir dermed om denne lengselen viser tilbake til en fiktiv fortid, som en illusorisk forvrengning av tidligere opplevelser.
En fallgruve ved det å være et tenkende menneske er vår evne til å fortrenge og feiltolke vår egen forhistorie.
Glemmer du din historie blir den gjentatt
Hvis vi ikke er enige i utfallet av en historie, endrer vi handlingsforløpet til noe vi snarere kan identifisere oss med. Dette stammer fra menneskets grunnleggende behov for å være konsekvente i våre holdninger og handlinger, for å unngå en dissonans (2)Myers, David (2015). Exploring Social Psychology. New York, United States of America: McGraw-Hill International Edition.. Vi skaper på mange måter en skjev oppfattelse, hvor utfall som ikke gagner oss blir fortrengt eller forvrengt til noe som kan minne om en upåklagelig fasade. På den måten «glemmer» vi også vår egen historie, hvor vi bortforklarer og unnskylder menneskene som har gjort oss vondt. Det oppstår på mange måter en blindhet for egne feil, som skaper et hinder for kognitiv utvikling (3)Myers, David (2015). Exploring Social Psychology. New York, United States of America: McGraw-Hill International Edition..
Et menneske som ikke minnes sin historie vil heller ikke kunne lære av sine feil
Hvorfor nevner du bare halve spekteret som farger deg til mennesket du er i dag?
Hvorfor tør du ikke å nevne det vonde og det såre?
Som om det å si det høyt bryter en trolldom som åpner opp for å pine deg på ny.
Kanskje er det lettere å navigere videre i livet hvis det vonde ikke får en suffisant rolle i bevisstheten. Eller kanskje vil det du har opplevd resultere i det mennesket du er i dag, og å være bevisst på egne erfaringer vil være en viktig del av din selvforståelse. Vi skal ikke låse oss til egen fortid, men vi skal heller ikke utestenge realiteten og dens relevans for menneskets kognitive utvikling.
En kontinuitet i våre tanker, følelser og atferdsmønstre er essensielt for å føle seg som et «jeg» med en tilhørende identitet. Dette har bakgrunn i å ha en sammenhengende livshistorie, som gir utslag i et sammenhengende jeg, og dermed en kognitiv tilfredshet. Nostalgiens positivitets-bias medfører at vi enklere klarer å identifisere oss med personen vi var tidligere, fordi vi er selektive i hvilke sider vi gir en betydelig rolle.
Det er lett å spotte en gul bil hvis det er gule biler du fokuserer på.
Det er lett å huske det gode i det vonde hvis det er det gode du fokuserer på.
Hvordan har vi det med denne nostalgiske kapabiliteten? En slik livsløgn tildekker alle de menneskelige tabbene, feilstegene og fallene. På den måten blir vi overfladiske mennesker, uten evnen til å vise det som faktisk er det mest menneskelige med oss – våre betente punkter og arr. Du er ikke dine sår, arr eller blåmerker, men de har satt spor i deg. Å ignorere egne skader vil være som å vente på at et åpent sår skal gro, uten å rense, tildekke eller lappe det sammen.
Vi elsker mørket, til tross for hvordan det svelger oss.
Referanseliste