I sitt nyeste innlegg i psykologtitteldebatten hevder Ragnhild Yndestad at tittelens historie ikke er en tilstrekkelig begrunnelse for at den fortsatt bør være beskyttet. Resonnementet hennes hviler på noen grunnleggende misforståelser – både av historiens betydning, og av bakgrunnen for at vi har beskyttede titler i utgangspunktet.
Trygghet, ikke mistenksomhet
Helsedirektoratets nye praksis betyr at titler som klimapsykolog og arkitektpsykolog ikke lenger skal være beskyttet. Det innebærer at hvem som helst, ikke bare de med mastergrad i psykologi, kan bruke disse titlene. Yndestad hevder det er mistenkeliggjørende å mene at dette kan føre til problematiske situasjoner. Med dette misforstår hun ikke bare mitt poeng, men poenget med at vi beskytter titler overhodet.
Da man en gang bestemte seg for å beskytte titler som psykolog og lege var det ikke fordi man mistenkte spesifikke personer eller grupper for å ville bruke en tittel til noe de ikke er kvalifisert til. Bakgrunnen var snarere å unngå muligheten for at folk kunne bli forvirret og forledet. Hvis norske myndigheter mente det var tilstrekkelig å stole på at alle som får en henvendelse de ikke er kvalifisert til å besvare alltid henviser videre, da ville de neppe ha innført beskyttede titler i utgangspunktet. Det betyr ikke at alle former for tittelbeskyttelse er mistenkeliggjøring. Det handler om trygghet, ikke mistenksomhet, og hviler på en forståelse for viktigheten av å begrense adgangen til å bruke enkelte titler. Dette gjelder særlig når titlenes etablerte betydning har reelle, praktiske konsekvenser for befolkningens forståelse av hvem som er kvalifisert til hva – nettopp på grunn av titlenes virkningshistorie.
Inkonsekvent historieforståelse
Yndestad beskriver psykologtittelens betydning som en særnorsk verdi, en tradisjon det er på tide å legge bak seg, og sammenligner det å beskytte psykologtittelen med å si at kun leger kan kalle seg doktor. Hun glemmer da at det nettopp er doktor-tittelens historie som gjør at den ikke er forbeholdt legene. I et historisk perspektiv har doktor-tittelen ikke vært spesifikt knyttet til medisinutdanningen før relativt nylig. Den har vært brukt i andre akademiske fagfelt så lenge at det å nekte andre enn leger å kalle seg doktor ville skapt unødvendig forvirring, snarere å løse problemet man forsøkte å adressere.
I likhet med tittelen som doktor er psykologtittelens historie ikke bare noe vi kan forkaste uten videre. Historiens betydning for nåtiden lar seg ikke fornekte, uansett hvor mye Yndestad og andre skulle ønske det. Språkbrukens historie og praksis har noe å si for hvordan vi forstår virkeligheten, og tittelen psykolog er i dag så veletablert i Norge at de aller fleste uten videre vil tenke at en som kaller seg psykolog er kvalifisert for klinisk psykologarbeid. Enten man vil det eller ikke har de siste tiårenes juridiske praksis gjort at man i Norge forbinder psykologtittelen med en person som er autorisert til å yte helsehjelp, og endringer i dette vil kunne skape flere problemer enn det løser.
Et forsøk på løsning – men hva var egentlig problemet?
Yndestad spør seg hvorfor dette temaet er så sårt. Jeg lurer på det samme. Et mulig spor er kanskje å finne i hennes egne tekster, hvor hun flere ganger omtaler beskyttelse av psykologtittelen som «ekskludering». Det å føle seg ekskludert er vondt, og dersom noen opplever seg ekskludert av at det kun er de med klinisk utdanning som får kalle seg psykolog, da forstår jeg at temaet kan være sårt.
Samtidig undrer jeg meg: Hva blir masterutdannede egentlig ekskludert fra når de ikke kan kalle seg psykologer? Når man uansett ikke er aktuell for stillinger som krever autorisasjon som helsepersonell, er det slik at det å titulere seg som master i psykologi fører til færre jobbmuligheter enn om man fikk kalle seg psykolog? Får man ikke formidlet hvilken utdanning man har, eller hvilken kompetanse man kan tilby? Fører det overhode til reelle ulemper for masterutdannede at de ikke kan kalle seg psykologer? Leder av Psykologiforbundet, Nicklas Poulsen Viki, antyder det motsatte i oktoberutgaven av Tidsskriftet, hvor han slår fast: «Det er ikke synd på masterne i psykologi, de får jobber.» (1)Halvorsen (2019, 1. oktober). Møter stengte dører. Tidsskrift for Norsk psykologforening. Hentet fra https://psykologtidsskriftet.no/2019/09/moter-stengt-dor Er debatten et forsøk på å løse et problem som egentlig ikke finnes?
Historiens nytte og unytte for livet
I en del tilfeller er det legitimt å kritisere påstander om at man må bevare det historiske bare fordi det er historisk. Dette er ikke et av de tilfellene. I Norge har historien etablert tilknytningen mellom psykologtittelen og kvalifikasjoner til å yte helsehjelp. Den tilknytningen gjelder fortsatt for folk i dag, og de har reelle konsekvenser. Da kan vi ikke late som om historien ikke er med oss, eller bestemme oss for at fortidens betydning for nåtiden plutselig ikke skal gjelde lenger. Hvis det å opprettholde en konsekvent beskyttelse av tittelen dessuten ikke fører til reelle ulemper, hvorfor skal man da gjøre endringer som faktisk kan føre til forvirring? Snarere enn å løse noe vil det kun skape rom for nye og unødvendige problemer.
Referanseliste