Hvor mye skal du egentlig orke? Hvor mye skal du tåle? Selvivaretakelse heter det. Toleransevindu. Men hvor mye tåler et vindu før det sprekker? Hvis du får steinsprut på bilen kan du ringe noen. De kan komme og hjelpe deg med sprekken. Sånn at det ikke blir til flere sprekker som til slutt kollapser hele vinduet. Det er ganske dyrt da, så mange utsetter det. Satser på at livet ikke kommer til å slå flere sprekker. Hvor mye koster et liv egentlig? Du vet ikke. Det koster nok.
Du sitter og stirrer på en av de grønne stressballene på sykehuset. Den er formet som et hjerte. På den ene siden står det: verdensdagen for psykisk helse. Stressballen har en stor sprekk i midten. Hva har sprekt den? Du spør sykepleieren. «Det er vel angsten som har sprukket den» sier hun. Og det er det jo. Angsten. Den sprekker stresshjerter.
Du elsker barnet ditt så mye at det gjør vondt. Vondt i hvert eneste fiber i kroppen din. Du elsker henne så mye at du ikke får puste. Hun holder en knugende hånd rundt hjertet ditt. Klemmer til. Du vil gjøre hva som helst for datteren din. Hun vil gjøre hva som helst for sykdommen sin. Du må være sterk sier de. Du må sette grenser. Men hun hater deg, sier hun. Hun hater deg. Hva slags mor er du egentlig?
Nå kommer barnet ditt mot deg. Hun sleper føttene etter seg. Som om hun haler med seg livet i en usynlig sekk. All angsten og smerten, den er så tung. Det er så mye som gjør vondt, at det ikke får plass inni den tynne kroppen lengre. Du tenker tilbake til da hun var liten. Lekte i snøen. En kopp kakao med rosenrøde kinn. Så uskyldig. En varm liten barnekropp som ble trøtt og sliten. Som var redd for monster under senga. Du måtte lyse med lommelykt hver natt i ett år. Det var litt slitsomt. Om du bare hadde visst. Eller kanskje var det bra at du ikke visste.
Alt du vil si til henne, er at hun ser godt ut, at hun ser bedre ut. Men du vet at hvis du sier det, så ødelegger du alt. Fordi hun er sykdommen. De er uatskillelige. Hvem er hun uten den? Et helt vanlig menneske. Eller kanskje er hun ingenting. Verden raser hvis du sier det. Det lærte du etter første gangen. Du vet det nå. Derfor ringer du desperat til besteforeldrene som skal komme på middag. Forbyr dem å si at deres kjæreste barnebarn ser bedre ut. Ser godt ut. Fordi det ødelegger alt. Du ødelegger alt, igjen. Kanskje er alt din skyld? Hva slags mor er du egentlig?
Du sitter og skammer deg. Du griner. Du skammer deg så jævlig over at noen andre tok over. For det var så deilig. Å la noen andre ta over ansvaret for datteren din. Hva slags menneske er du? Som lar noen andre ta vare på ditt eget barn? Fordi du ikke klarer det selv. Det var din jobb. Du hadde én jobb. Og nå klarer du ikke. Patetisk. Hva slags far er du egentlig?
Du prøver alt. Prøver å trøste, prøver å bli sint. Gi dårlig samvittighet. Vil du virkelig ødelegge livet ditt på denne måten? Vet du hvor slitsomt dette er for oss? Vi elsker deg jo over alt? Hvorfor vil du forlate oss? Det funker ikke. Det funker ikke denne gangen heller. Hva slags far er du egentlig?
Du er så sliten. Kanskje du bare skal gi opp? Hva vil det egentlig si å gi opp? Kanskje kan du gi opp litt i dag, og prøve igjen i morgen. Går det an å bare gi opp litt? Litt som å sette et komma i en setning, bare fordi man er sliten. Sett et komma når du er sliten, du trenger ikke sette punktum ennå. Selv om det begynner å bli en jævlig lang setning.
Du prøver å være naturlig. Prøver å glemme. Alle de tablettene. Merket rundt halsen. Du må være naturlig nå. Rolig og støttende. Det skal være normalt og koselig. Det er jo ikke du som har det vondt. Det er barnet ditt. Hun har det vondt. Du kan ikke ha det vondt. Du skal jo hjelpe. Men du har vondt du også. Du har så vondt på innsiden at du tror du skal gå i stykker. Du våkner hver morgen og er kvalm. Skarpe kanter river i brystet. I begynnelsen trodde du det var et hjerteinfarkt. Kan angsten sprekke hjerter?
Sykehuset skulle være redningen din. Redningsvesten du skulle ta på. Men den lekker. Littegrann. Ikke så mye. Ikke nok til at du synker. Men nok til at du stadig må bruke det lille munnstykket og blåse inn mer luft. Sånn som de viser under sikkerhetsdemonstrasjonen på fly. Ta på deg din egen maske, før du hjelper andre. For noe bullshit.
Du sitter i en liten pårørendegruppe. Alle har redningsvestene på, men de er slappe. Snart tomme for luft. Skjelvende pappkopper med kaffe. Hvordan søke om pleiepenger fra NAV? Du må snakke med legen om ny sykemelding. De på jobben skjønner ikke greia. Det er jo ikke du som er syk. Det er barnet ditt. Hvorfor skal du ha sykemelding da?
For en spøk det hele er. Nå skal du få snakke med andre som har det som deg. Som ikke er syke, men har en syk. Det er faen ikke synd på deg, tenker du. Kleenexen står på det lille runde bordet i midten. Som et hellig alter. Du orker ikke å grine mer nå. Det er ikke noe synd på deg. Moren på andre siden strekker ut hånden etter en kleenex. Faen.