Ingen er gode nok i år

Universitetsmuseet. Foto: Margareth Hagen

Katarsis publiserte et debattinnlegg som kritiserte UiB sin nettportal, værgodmotdegselv, som et tiltak for å møte utfordringene studentene har. Under følger et svar fra en førsteårsstudent ved universitetet. 

Skrevet av Idun Fjeld, førsteårsstudent ved Universitetet i Bergen

En tidlig morgen for en uke siden gikk jeg fra Festplassen i retning SV-biblioteket. Uforventet så jeg øverste del av universitetsmuseet digitalt skifte kledning til å fortelle meg «Vær god mot deg selv». Jeg kjente det traff meg, så jeg skiftet retning for å studere bygget før forberedelsene til eksamen skulle ta alt fokus. I det jeg gikk oppover bakken, kom en lang rekke med syngende barn med tente lys og nisseluer bak meg, og på en rar måte gikk vi liksom sammen opp. På Museumsplassen sto foreldre smilende. Jeg kjente tårene presse på, og ble mint på hvor stolt jeg er.

Mandag 7. desember publiserte Katarsis et debattinnlegg hvor de kritiserer UiB sitt tiltak for en lettere koronahverdag; Værgodmotdegselv. De mener at i en tid hvor mange studenter er ensomme, mangler universitetet tiltak som reflekterer alvorlighetsgraden. Hovedsakelig kritiserer de mangel på psykiske helsetilbud, økonomiske støtteordninger og lavterskeltilbud for å bli kjent. Jeg er enig i løsningene de presenterer, men mener at kritikken er ufortjent.

Det er urettferdig å hevde at UiB ikke kjemper for økt satsing på psykiske helsetilbud eller ønsker studentene økonomiske støtteordninger. At regjeringen sier at det er utdanningsinstitusjonene som har best forutsetning for å nå de studentene som faller utenfor betyr ikke at de pøser på med midler – da hadde vi sett dem. Det samme gjelder økonomiske støtteordninger, for vi har myndigheter som jobber for gode løsninger for oss hver dag. Den spydige «Men men, ifølge UiB kan man jo se på et søtt dyr. Det betaler vel ikke leia, men det gjør deg avslappet» kunne dere spart dere for. Å trekke linjen mellom UiBs Værgodmotdegselv og denne politiske kritikken er ikke holdbart.

Saken fortsetter under annonsen

Jeg kan åpenbart ikke snakke for alle, men som førsteårsstudent er jeg imponert over lederne våre ved Universitetet i Bergen. De siste månedene har jeg deltatt på digital åpningsseremoni, fadderuke, fysiske og digitale forelesninger og arbeidsgrupper, samt ulike frivillige seminarer og møtepunkt. Rektor har invitert oss til julesending om en uke (sammenlign dette med alle andre nasjoner, og les deretter setningen sakte igjen). Det har vært god informasjon gjennom hele semesteret, og lederne har alltid vært tilgjengelige for spørsmål. De har oppmuntret til kollokviegrupper og hjulpet oss med å sette dem sammen, i tillegg til gruppearbeid som har gitt oss rom for å se hverandre. Dette undergraver ikke Katarsis sitt poeng om at noen ikke har fått det samme tilbudet, men er ment som en nyansering.

Foreleserne og undervisningsassistentene har jevnlig kommet med oppmuntringer og forslag til hvordan vi kan takle livet. De har vært ærlige om at de synes tiden er vanskelig, samtidig som at de har forsøkt å bygge en slags kampånd i oss, selv om de vet at mange er slitne. Værgodmotdegselv er det det er ment å være: et lavterskeltiltak som kan ha god effekt for enkelte. Den treffer ikke alle, og det er greit. Vær god mot deg selv på den måten du selv trenger.

Med fare for å høres ut som en apatisk dust; kan vi ikke forvente litt mer av oss studenter? Hittil er det ingen nye studievenner som har spurt meg om hvordan det går, uten at jeg har spurt først. Om noen hadde spurt meg om jeg var ensom hadde jeg kanskje svart ja, og jeg hadde kanskje funnet hjelp. I pausen på forelesningene velger de fleste å sjekke telefonen i stedet for sidemannen. Hver gang sitter noen alene mens studenter går forbi. Digitalt har chatten alltid vært åpen, men lite brukt. Rundt eksamenstid har jeg utelukkende kun hørt negativitet om hvor kjipt alt er. Ikke misforstå, for det er lov å ha det skikkelig kjipt. Men det har gått for langt når jeg må late som at jeg også alltid har det sånn, i fare for å støte noen. Å ha det greit føles nesten som et tabu.

Ingen er gode nok i år. Vi er nødt til å senke forventningene til hverandre og være rause når vi ser og lytter til hverandre. Send en mail til ledere ved Universitetet i Bergen som bruker hver dag på at vi skal få det bedre og si takk. Dersom du har overskudd, så bruk det på å væregodmotandre. Vi kan fortsette å kjempe for bedre psykiske helsetilbud og økonomiske støtteordninger uten å slite oss ut på negativitet og å kritisere feil folk.

Annonse