Hybelarkeologen

Sublimertredaktør

Illustratør

Mandag, 22. februar 2021, 12:00:

Nytt år, samme pandemi. Kjære loggbok, som hele resten av verden, kjeder jeg meg grenseløst. Det er kun et visst antall ganger man mislyktes i å holde en surdeig i live og late som at man egentlig alltid har vært et turmenneske før man går litt lei. Heldigvis for meg, kjære loggbok, har jeg oppfunnet en ny hobby, nei, vitenskapelig gren, som vil ta verden med storm. Hybelarkeologi.

I likhet med de fleste andre studenter bor jeg i en hybel som ble bygget omtrentlig på samme tid forrige pandemi la til kai i Bjørgvin i 1349. Den har huset mang en generasjon studenter som har satt sitt preg på leiligheten, enten gjennom ymse merker her og der, eller ved å «donere» diverse antikviteter til huset ved utflytting. I mangel på ting å gjøre har jeg tittet meg litt rundt og innsett at dette huset er den reneste museumsutstilling. Den pussigste, snodigste utstillingen jeg har sett, men hver bisarre artefakt har en gang tilhørt en tidligere beboer. Hvem var disse menneskene egentlig? Og hvordan kunne alle disse skattene ligge igjen, med eller uten vilje?

Saken fortsetter under annonsen

Jeg har bestemt meg for at jeg skal begynne med stua. Et sterkt startpunkt. Et rom alt og alle samles i. Bare det komplette utvalget av møbler i et smakfullt, avfarget beige trekk sier mye om de tidligere beboerne av leiligheten. Samtidig er møblene så tidløse (i ordets verste betydning), klumpete og langt fra små nok til å passe gjennom noen som helst slags form for døråpning at jeg er overbevist om at de må ha stått her siden tidenes morgen og at hybelen kun er blitt bygget opp rundt dem. Videre består kunstkolleksjonen som pryder husets vegger av en rad oppstilte Koskenkorva-flasker, gjenfylt med vann dessverre, og ekstremt hjemmelagde malerier av fisker, med en fargebruk som gir følelsen av at verden er en 3D-film og du har glemt 3D-brillene dine.

Ethvert møblert hjem har minst ett avgrenset område fullt og helt dedikert til rot. Enten det er en roteskuff, et roterom, et rotehode, rotfylling, rotfrukt, rotunde, you name it. Her hos oss er det en bokhylle som er blitt dedikert til rot. Den har gjennom eoner akkumulert alt fra sprengte stormkjøkkener, konfetti fra Y2K, en ekstensiv samling shotglass fra alle verdenshjørner, til en godt brukt bok fra 1940-tallet om Det Ekteskapelige Samliv. Dessverre, kjære loggbok, måtte jeg gi meg med utgravningene etter å ha beveget meg videre fra bokkolleksjonen til en særs olfaktorisk interessant pakke kilt inn mellom hyllen og veggen. Passende nok markert «røkelse», og datert fra før vår tidsregning, fikk den neserivende odøren fra pakken meg nærmest til å be høyere makter om en liten koronadiagnose kun for å slippe forbannelsen som er luktesans.

Lørdag 27. februar, 03:14:

Hei igjen loggbok, jeg er tilbake. Jeg måtte dessverre ta meg et par dager pause fra utgravningene mine for å hente meg inn igjen etter Fiskebildet og “røkelsen”. Jeg ser fortsatt tidvis dobbelt og synes jeg hører svake stemmer viske meg i øret om dommedag og utløpsdatoer, men vitenskapen må holde frem!

I dag har den skjebnesvangre dagen kommet. Dette er dagen jeg tar for meg det velbrukte kjøkkenet. Det rommet i huset som har fått gjennomgå mest av alt, kanskje bortsett fra badet. Et rom som har sett mang et vors, fest og nach. Hvor folk alltid henger og snakker drit, eller griner på slutten av en litt fuktig kveld. Også der man lager mat, så klart. I hyllene fant jeg diverse umerkede krukker og urner fylt med alskens uidentifiserbare substanser. Ingen vet hvor disse kom fra; det er ingen i huset som eier dem, og heller ingen som har turt å kaste noe av det. Ingen av oss har hverken brydd eller kjedet oss nok til å spørre rundt for å se hvem som kan eie de mystiske, forkullede sedimentene krukkene huser. For alt vi vet er det kanskje eieren selv som hviler nede i en av urnene.

Det var etter å ha beveget meg vekk fra kjøkkenhyllene til bak kjøleskapet jeg gjorde det største funnet i hele min hybelarkeologkarriere. Her oppdaget jeg nemlig en ny, ukjent art. En liten stamme mutert fra noe som en gang i tiden kan ha vært et glass sylteagurker. Noe ved miljøet bak kjøleskapet og minst fire tiår uten en stråle lys og så mye som en dråpe rengjøringsmiddel har på en eller annen måte skapt det perfekte miljøet som skulle til for å fremskynde evolusjonsprosessen av sylteagurker. De ser ut til å kunne gå, se, snakke; de har til og med etablert sitt eget lille samfunn med en egen folkevalgt (agurkvalgt?) pickle prydet med ordførersmykke laget av binders og femtiøringer. I skrivende stund titter jeg bort på de små tassene der de står og myser mot kjøkkenlampen i taket. I vitenskapens navn vil jeg nå prøve å etablere kontakt med denne nye arten og finne ut alt jeg kan om dem. Jeg vil rapportere tilbake snarest med utviklingen av situasjonen fremover.

Torsdag 11. mars, 04:20:

Kjære loggbok, jeg har lært så mye. Vi mennesker tror vi er de smarteste dyrene på jorden, at vi har skjønt alt og er på toppen av næringskjeden, men vi tar så grundig feil. Sylteagurkene har tatt meg imot med åpne armer. De har fortalt meg alt om kulturen sin, en flekk kulturmelk på undersiden av kjøleskapet, og delt deres syn på verden. Denne arten har ikke visst annet enn livet i et grimt hjørne på en falleferdig hybel, så for dem er alt jeg har mislikt og tatt for gitt helt himmelsk. Det får meg til å virkelig sette mer pris på det jeg har. Å sitte fast inne på hybelen kun med gamle brettspill og hybelarkeologi som underholdning er kanskje ikke så ille allikevel. Det er jo faktisk en smule koselig. Nærmest litt psykoselig.

Jeg har aldri følt meg mer ivaretatt, bevart, konservert. Hver kveld har det blitt sendt rundt en fredspipe fyrt på røkelsen fra tidligere mens vi forteller historier og filosoferer i fellesskap. Jeg tror virkelig jeg har funnet mitt «folk». Her vil jeg kunne dyrke mine evner, her vil jeg få grobunn for utvikling, her kan jeg så idéer og se dem vokse hos likesinnede. Jeg har funnet min familie, sylteagurk-familien.

Torsdag 11.mars, 14:12:

Jeg skal aldri forlate disse fire vegger igjen. Dette er livet mitt nå.

 

Mandag 15. mars, 12:00:

Hei kjære loggbok. Jeg er tilbake. For øyeblikket skriver jeg fra en sykeseng på Haukeland. Den ene romkameraten min kom hjem fredag morgen og fant meg vuggende i fosterstilling på kjøkkenet, rablende om cocktailsverd, huleligningen og fredspiper. På sykehuset trodde de visst jeg var grønnsak til de oppdaget jeg hadde fått i meg uhorvelige mengder bedervede pickles og muggen røkelse. De har konkludert med at dette sammen med den psykedeliske fargekombinasjonen i Fiskebildet skapte en farlig vrangforestillingscocktail jeg helhjertet bøttet nedpå. Men nå er jeg tilbake! Jeg legger dessverre offisielt hybelarkeologikarrieren min på hylla for denne gang. Ærlig talt vet jeg ikke egentlig helt hva jeg tenkte. Alle vet jo at arkeologi bare er noe tull uansett.