Tenk deg en jobb hvor alt du gjør er å spinne ville historier rundt ting du ikke har peiling på. Deretter publiserer du dette oppspinnet for befolkningen uten et spor av skam. Nei, dette handler ikke om kåseriforfattere, men om arkeologer!
Sommeren 2019 bestemte jeg og min familie oss for å tilbringe tiden i det solfylte og brennende hete ferieparadiset Sverige. Her besøkte vi Vasa-museet i Stockholm hvor de har fisket opp og utstilt diverse stakkarer fra et eldgammelt skipsvrak. Ikke nok med det, så har de også ut ifra beindeler, tenner og overlevende eiendeler prøvd å kartlegge hvem disse personene var. Du har Karl Klumpfot og Anne som eksklusivt spiste vassgraut hele livet. Men hvordan kan arkeologene vite alt dette? Hvor mye er gjetning? Og ikke minst, hva vil fremtidens arkeologer tro når de i år 5000 graver opp oss som lever i dag?
Jeg skal ikke si jeg har noen bedre kunnskap om fortidens mennesker enn disse eksperter på alt gammelt og dødt, men jeg vil tro det er en del gjetning ute og går i arbeidet deres. Det kan, blant annet, virke som om det er veldig lett å si at alt man ikke forstår funksjonen til, bare hadde en eller annen spirituell eller religiøs verdi. Ta trepanasjon for eksempel. For de av dere som er litt rustne i deres kunnskap om kirurgi i tidlig steinalder, innebærer dette å bore, sage eller skrape hull i skallen på en person. Selv om dette for enhver lekmann høres ut som en spesielt ondskapsfull torturmetode, vil arkeologene altså påstå at dette var medisinske inngrep for å slippe ut onde ånder. Det verste er at over halvparten av de med slike hull i hodet overlevde å forvandle kraniet sitt til en særs uappetittlig sveitserost. Dette får meg til å tro at Grugg og Grogg var inne på noe der de satt og hakket løs på hverandre. Hva om alle våre problemer egentlig kommer av at vi bare ikke har fått luftet hjernen ordentlig? For de som vil bli med på et lite empirisk eksperiment rundt dette, vil jeg stå med hammer og meisel utenfor studentsenteret fra 10 til 14 i morgen.
Noe annet jeg har merket, er at arkeologer overdramatiserer og overdriver alle funn. Hadde noen en brist i et kne, var de nok kjent som Halt-Leif hele livet og var utstøtt av samfunnet. Finner de en med en amputert fot er det garantert at de kappet den av i en desperat søken på næring under Den Store Hungersnøden i 1813. Men, hva med alle sære, tilfeldige skader et normalt menneske får gjennom livet? En bulk i hodet ville nok automatisk ført til en teori om at personen hadde vært en fryktløs, respektert og ærverdig kriger. Jeg har en slik bulk i pannen fra jeg var liten, og jeg vil nå si jeg hverken er fryktløs, respektert eller ærverdig på noen måte. Snarere tvert imot. Og hva med den gangen du snublet i trappen på vei for å hente snacks klokken 3 på natten og klarte å brekke hver tå på flere steder? Du skal ikke se bort ifra at akademikere i år 5000 vil kalle deg spionen Embla. Du beskyttet standhaftig landets hemmeligheter selv under tortur à la tåkjevling. Det jeg prøver å få frem er at arkeologene ikke har peiling.
Hva med alle tingene vi blir begravet med, men som ikke ses på som like lukrativt fôr for diverse småkryp? Silikonimplantater og falske tenner er begge ting som blir med oss i jorden og som ikke brytes ned med det første. Hva vil fremtidens glorifiserte gravrøvere tro om slikt? I fremtiden, etter et par verdenskriger over minkende ressurser, en pandemi eller to og diverse naturkatastrofer verdenover, kan det være at bruken av plast er blitt så regulert at det blir en sjelden vare. Dette kan gjøre at implantater i plast og kompositt kan ses på som et statussymbol. Før i tiden var gulltenner et tegn på rikdom. Har en ukjent person romstert rundt i munnen på deg med diverse torturredskaper kan det dermed sikre deg et rykte som storfyrste i fremtiden. Det er bare å begynne å trekke om du har lyst til å bli husket som Torfinn den Store med de Perlehvite.
Silikonimplantater, på den andre siden, vil nok være en vanskeligere nøtt å knekke for våre kjære likplyndrere. Nok en gang vil plasten kunne ses på som et statussymbol; våre kjæreste eiendeler begravet med oss så nære hjertet som mulig. Den som i fremtiden blir kjent som Bernadotte den fjonge med rikdom og makt, er kanskje den som i dag er kjent som Iselin den usikre som blakket seg på å fikse kompleksene sine. På den andre siden, kan implantatene kunne ses på som noe av religiøs verdi. Kanskje som betaling for å komme over elva Styx, som myntene man plasserte på øynene til de døde før. Med en pose silikon trygt plassert på hvert bryst er du garantert en plass i himmelrik.
Kort sagt: arkeologer vet ingenting. This is a callout post. For å demonstrere dette, så hold utkikk etter mine levninger når de graves opp om et par tusen år. Jeg skal personlig sørge for å bli begravd med et dørslag, et dusin silikonimplantater og tre gebiss kun for å se hva disse såkalte ekspertene kommer opp med som forklaring på gravgodset mitt. For evig vil jeg bli husket som «Fryktløse Ragnhild den Tannrike, en stor kriger med bulk i pannen og en formue i plast. Funnet begravet med et viktig symbol på hennes religion: Pastafarianisme».