Hva med en bolle?

Nyhets- og debattredaktør

Illustratør

Ingenting skjer på psykfak. På redaksjonsmøte i Katarsis kom vi frem til at et psykologisk studenttidsskrift burde dekke det som skjer på psykfak. Men ingenting skjer. Hvordan kan man skrive noe om ingenting, noe med null dimensjoner? Aha! På fredag er det gratis boller og kaffe i kantina, det er jo definitivt noe.

Etter stillheten som ofte senker seg på møter i studentorganisasjoner når det stilles krav til at noen tar ansvar, sier jeg at jeg definitivt vil skrive saken om boller og kaffe. Det er gratis hveteboller og kaffe i kantina på psykfak… Og jeg skal skrive om det. Ikke akkurat Pulitzer-verdig, men kanskje Watergate-journalisten Bob Woodward også engang startet med å skrive om gratis bakst i kantina på Yale?

Jeg tror ikke det, men jeg føler meg optimistisk uansett. I tillegg har jeg fått med meg en venn til å ta bilder. Jeg beveger meg høyere og og høyere og utsikten blir stadig bedre… Intervjuene går også. Alt går som det skal, ingenting kan stoppe meg!

Sier ikke fysikerne at jo høyere du kjører en bil opp en bakke, jo mer potensiell energi og større fare for liv dersom man skulle vri rattet til høyre og kjøre utfor skrenten? Det er mye som kan gå galt, også når man skriver en sak om boller.

Problemene begynner med sitatsjekk. Halvparten av de jeg intervjuet får jeg ikke tak i. Resten har ombestemt seg: De vil ikke lenger gå offentlig ut med sine meninger om tungvekter-spørsmål som “boller eller kaffe?” og “Har du noen nyttårsforsetter?”. Bilen har kjørt tvers gjennom autovernet og er nå i fritt fall ned bakken. Vi har ingen sak til mandag, og det er jeg som sitter bak rattet.

Hvor kommer alle disse bil-metaforene fra? Jeg har ikke engang lappen, kanskje fordi jeg har en tendens til å fundere over problemer heller enn å løse dem.

For å være ærlig skulle jeg ønske nervesystemet mitt var mer som et tog. Et fremkomstmiddel som pålitelig tar deg fra punkt A til punkt B. At aksjonspotensialet pålitelig gikk fra dendritt til synapse uten å rote seg bort på veien. Uten muligheter for å snu eller velge en annen avkjørsel, hadde det vært mye lettere å løse utfordringer. Den forbannede bollesaken hadde kanskje blitt skrevet. Om det er signalfeil eller det står en elg i sporet, er toget ganske tilfreds med å vente. Hvis du ikke har stengt verden ute med hodetelefoner, kan du høre togets sprakete og nesten umulig mumlende stemme selvsikkert be deg slappe av, og kjøpe deg en bolle mens de venter. Toget kommer frem uansett.

Toget kjører langs en linje og har bare en dimensjon, men i vogna er det en levende tredimensjonal verden. Det er mye som kan skje på en togtur: boller og kaffe, bøker som kan leses, gode samtaler, og bøker som kan hentes opp igjen når samtalen dør ut.

Men for omverdenen er poenget å komme frem. Tre dimensjoner blir til én – et tidspunkt: Når er du fremme? Hva man har opplevd på turen er ikke så viktig, poenget med en reise er å komme frem. Poenget med et middel er et mål. Poenget med en tanke er en atferd og poenget med å være med i en studentforening er ikke å fundere seg i senk, men heller å skrive den forbannede bollesaken.

Når redaktøren spør hvordan saken går svarer jeg: “Jeg er fremme på mandag.”