Gjensynsglede

Dette innlegget er 3 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.


Leder og illustratør

Der var du igjen! Det var lenge siden; jeg føler jeg nesten ikke har sett deg på flere år. Jeg bryter nesten ut i en blanding av en latterkule og et hulk. Tenk å møte på deg. Her. Nå? av alle steder?

Men det er så tydelig deg. Dine brune øyne som har vist meg verden. Så varme og velkjente, som du alltid får komplimenter på hvor enn du går. Mørke som blikkstille vann ved midnatt, sekundet før man stuper uti. Jeg kunne flytt i det vannet i timesvis, ukesvis, for evig, hadde du bare fortsatt å være i livet mitt. Men, du forsvant for meg. Hvordan er du tilbake nå?

Jeg kan nærmest ikke tro jeg står her og ser deg igjen. Håret som faller over den ene skulderen din. En tykk gardin du nekter å la noen kalle sort. «Det er mørkebrunt!», har du alltid insistert. Beviset ligger i solen, som maler hele ditt åsyn i flytende gull hver gang det treffer håret ditt. Men det er lenge siden jeg har sett deg badet i sol nå. Hver solskinnsdag, minner meg om deg, men det er først nå du står her foran meg igjen. Hvorfor er du tilbake igjen først nå?

Jeg har ikke følt meg som meg selv i det siste. Nå som jeg står her og ser på deg er det som alle brikkene faller på plass igjen. Jeg smiler, og du smiler med en gang tilbake. Smilet jeg kjenner så godt, mitt smil. Herregud, jeg hadde nesten glemt hvordan du rynker nesen i takt med smilebåndene. Hvordan du pleier å hekte håret ditt bak øret, som å dra fra en scenegardin, med tusen lyskastere rettet mot ditt ansikt. Åh som jeg har lengtet etter å se det smilet igjen. Hvordan kan jeg få deg til å bli?

Du er så kjent at jeg nærmest ikke kjenner deg igjen. Det er nesten som om ingen tid har gått. Men jeg vet den har det, og jeg ser tidens tegn på deg. Du er tynnere nå enn du var. Og du har helt nedbitte negler på hendene jeg ser klamrer seg til vasken, livredd for å gi slipp på dette øyeblikket. Slik var du aldri før. Jeg ser inn i øynene dine igjen, som har vært så fremmede for meg så lenge, men som nå plutselig fyller meg med gjensynsglede. Hva skjedde? Og hva endret seg nå? Som gjorde at du er tilbake. Speilbildet mitt stirrer tomt tilbake, som om det lurer på det samme.

Katarsis Føler

«Katarsis legger ut en føler», er en spalte med mål om å vise den store variasjonen av følelser og hvordan de oppleves. Vil du bidra? Les mer her.
Dette innlegget er 3 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.