Et familieportrett ~ Del 2

Dette innlegget er 4 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.

Sublimertredaktør

Illustratør

Klikk, klikk, klikk.

«Hei! Hva er det du holder på med, din freak!»

«Jeg tar bilder av åstedet. Du vet, som de gjør på TV når noen er drept», forklarte Georg til den indignerte konen til den avdøde.

«Det er ikke som om jeg synes dette er spesielt gøy, må du tro! Jeg bare prøver å gjøre mitt siden politiet ikke kommer før i morgen», fortsatte han da Lily ikke virket spesielt overbevist.

Morgenen etter at liket til Mortimer Akkedas ble funnet, var stemningen på hotellet fortsatt temmelig anspent. Politiet ville ikke komme før neste dag, og tilliten mellom de tilstedeværende var ikke akkurat på det sterkeste for øyeblikket.

«Og hvordan kan vi vite det ikke er du som har myrd-… som har gjort dette?». Ruth, datteren til den avdøde, rettet en skjelvende pekefinger mot Georg. For det var ingen tvil i at Mortimer var blitt drept; det var ingenting naturlig ved hans død. Han lå der midt på gulvet, med skum i munnviken og et veltet champagneglass. Man trengte ikke en master i hverken kriminologi eller medisin for å forstå at han var blitt forgiftet.

 

«Du sier noe der», svarte Georg etter å ha tenkt seg litt om. «Men, de fleste mord skjer mellom folk som kjenner hverandre. Dette er dessverre mitt første møte med Mortimer.»

«I tillegg er det ikke stjålet noe», skjøt Ida, assistenten til Mortimer, inn. Det var hun som egentlig eide rommet. Kvelden før hadde hun flyttet over på et annet rom for å slippe en litt ubehagelig overnattingsgjest på gulvet. Hun rettet seg opp og børstet av jakken sin med de stive skulderputene. Akkurat nå endevendte hun det som tydeligvis var Mortimers koffert.

«Kanskje vi ikke burde drive og romstere rundt her inne», rådet Georg.

«Ja, du tar deg nå ganske godt til rette må jeg si», påpekte Lily spydig.

«Det er nå faktisk mitt rom jeg «tar meg til rette på», skjøt Ida tilbake.

«Hm, ja, og hvordan kan det ha seg, mon tro? Hvorfor befant min gossebosse seg inne på ditt rom? Hvorfor ligger min mann død på ditt gulv?!».

Lily hadde et poeng, og Georg kunne se på de andre i familien at hun ikke var alene om å tenke dette.

Ida bare trakk på de skulderputekledde skuldrene.


 

Etter mye om og men ble det bestemt at alle skulle holde seg på rommene sine inntil videre. Ingen i familien virket spesielt interesserte i noen saklig diskusjon med hverandre, men de hadde heldigvis alle sagt seg enige i å ta en prat med Georg for å få oppklart noen ting. Ikke det at Georg var spesielt interessert i å ta noen prat med noen i denne familien. Han følte allikevel han nærmest hadde et ansvar, som den eneste utenforstående surret inn i dette kaoset, til å prøve å finne ut av hva som faktisk kan ha skjedd.

«Har du noen idé om hva som kan ha skjedd?», spurte Georg hotellets resepsjonist, Henrik. De hadde fått i ansvar å «holde vakt» i korridoren.

«Virkelig ikke, jeg hadde håpet at du skjønte mer enn meg.»

«Når var det Mortimer kom til hotellet, egentlig?».

Henrik tenkte seg litt om. «Jeg tror han sjekket inn i rundt fire-tiden.»

Det var samme tid som Georg hadde lidd seg igjennom salgspitchen til Jesusmannen.

«Sjekket inn? Konen hans hadde vel allerede sjekket dem inn?». Georg grøsset bare han tenkte på den lille gnageren som hadde bitt seg fast i beinet hans da Lily ankom hotellet.

«Åh, nei, de bor ikke på samme rom. Kommer hver for seg, bor hver for seg. Tror ikke akkurat det ekteskapet er noen Disney-film-verdig romanse for å si det mildt». Henrik smilte skadefro, klar for å dele mer saftig sladder med Georg. Men Georg hørte ikke etter. Han var allerede begynt å gå mot rommet til Lily Akkedas.

 

Separate rom, innsjekking hver for seg. Det var virkelig noe som ikke hang helt på greip med Lily og Mortimers ekteskap. Den nybakte enken satt foran Georg på sengen med en sur mine.

«Jeg skjønner ikke hva du har her å gjøre! Det er åpenbart den lille tøsen Ida som har gjort dette her! Det var hennes rom min Mort ble funnet på, og hun har ikke gjort noe for å forsvare seg mot anklagene.»

«Jeg har planer om å ta en prat med tø-, med Ida også, jeg bare tenkte å snakke med deg først, som en av Mortimers aller nærmeste.» Georg skjønte raskt at smisking var veien å gå her.

Lily gransket Georg et øyeblikk, før hun sukket dramatisk. Hun plukket opp den lille hunden sin og presset frem et par tårer.

«Endelig er det noen som innser hvor vanskelig dette er for meg! Alle andre bare tenker på seg selv, men hva med Mortimers kjære hustru? Gjort til enke i en alder av 35!».

Lily var langt fra 35 år. Eller, om hun var det, hadde hun ikke holdt seg spesielt godt. Georg bestemte seg for å ikke ta dette opp.

«Ja, ehm det er virkelig en tragisk situasjon. Men du, jeg har hørt noe om at Mortimer skulle annonsere noe viktig i løpet av dette jubileet? At dette ikke bare var en feiring, men at han hadde planer om å pensjonere seg også?».

Lilys jamring og tårer forsvant like fort som de hadde dukket opp.

«Vel, ja. Mort hadde tenkt å gå av med pensjon, men det visste vi jo alle fra før. Det han skulle annonsere, var hvem han ville skulle ta over bedriften». Hun fiklet med hundens halsbånd.

«Vet du hvem han skulle overlate den til?»

«Nei, ingen visste det. Det var derfor alle faktisk gadd å møte opp til jubileet.»

«Akkurat, men var det noen du tenkte lå godt an?»

Hun tenkte seg om. Det så ut til at hun skulle si noe, men hun tok seg i det og svarte «Nei.»

«Vet du hvorfor Mortimer befant seg på rommet til assistenten sin da han ble drept?»

«Ha! Fordi de ligger sammen, så klart!».

Dette var ikke et svar han hadde forventet.

«Det er lenge siden Mortimer har bodd sammen med meg», lo hun. «Han opprettholder en fin fasade med meg på armen nå og da, og jeg får det jeg vil ha uten å bry meg med hva annet han holder på med på fritiden.» Lily viftet med hånden som om emnet ikke var mer enn en litt innpåsliten flue.

«Det er derfor jeg sier det må være den skulderpute-tøsen som har gjort dette! Han tropper opp på rommet hennes, hun krever å ta over bedriften. Han sier «Nei, den skal til min elskede kone!», hun går amok og dreper min kjære gossebosse! Du så vel at hun var for sen til middagen i går? Og hvorfor det, tror du?»

 

På vei ut av rommet til Lily ble Georg møtt av Jesusmannen i en heftig krangel med Henrik.

«Vi ber alle om å holde seg inne på rommene sine!», insisterte resepsjonisten.

«Leto mediterer! Hun trenger tid for seg selv!»

Nok en gang kunne man høre et «Aummm» gjennom dør nummer 7, denne gangen høyere enn kvelden før.

«Du Jes-, ehm..», Georg tok seg i å kalle han «Jesusmannen» og valgte heller å knipse et par ganger for å late som om han bare hadde glemt mannens navn.

«Nevin», hjalp Jesusmannen.

«Nevin ja, hvordan kunne jeg glemme det». Georg hadde aldri hørt et mer tåpelig navn.

«Vi to skulle ikke gått i lobbyen og tatt en prat?»


 

«Nei, jeg har virkelig ingen anelse hvem pappa tenkte å gi bedriften til.»

Nevin satt med beina i kors i en skinnstol foran Georg.

«Kunne egentlig ikke brydd meg mindre. Det er ikke som om jeg trenger pengene, business is booming.»

«Ah, ja, nettopp, for du og Leto hadde den veganske-»

«Vegansk tran, baby, du skulle bare visst hvor mange omega-3-fattige veganere som finnes der ute!»

Georg skjønte ikke helt hvordan man kunne lage tran på en vegansk måte, men han bestemte seg for å ikke spørre. Det var greit å slippe en times forklaring og enda en salgspitch.

«Dessuten er det jo en selvfølge at Ruth tar over. Hun har jo jobbet i bedriften siden hun var 16 år». Han pirket på en løs tråd som hang fra hemmen på linskjorten hans.

«Har du noen tanker om hvorfor faren din befant seg på akkurat rom nummer 6?»

«Nei, det er faktisk noe som forvirrer meg litt. Jeg visste jo at han hadde en greie med Ida, det vet jo alle. Men, de har alltid holdt det litt on the down low, de har aldri bodd sammen, liksom.»

Georg så spørrende på Nevin.

«Bodd sammen? Hvorfor tror du det var det som skjedde, at de skulle bo sammen denne gangen?»

Nevin klødde seg i hodet. «Han hadde jo med seg all bagasjen sin inn der, da? Med ytterjakke og sko på. Det så mer ut som en mann som sjekket inn på rommet, enn en som kun skulle innom en tur.»


 

Tilbake på rom 6 så Georg på nytt over åstedet. Mortimer var heldigvis dekket til av et laken siden forrige gang, og lignet nå et henlagt spøkelse. Det var han vel kanskje også. Bagasjen til den gamle mannen stod rett opp og ned ved siden av et nattbord med et nøkkelknippe.

«Det forklarer saken», sa Henrik bak Georg.

«Forklarer hva da?»

«Jo, jeg ble litt forvirret, skjønner du. Mortimer sjekket inn på rom 9, men det rommet står helt urørt. I går, etter at jeg hadde gitt ham nøkkelen, kom han tilbake og klagde på at nøkkelen ikke funket. Han snakket i telefonen, så jeg turte ikke å gjøre annet enn å bare gi ham universalnøkkelen.»

Riktig nok, da Georg plukket opp det nøkkelknippet, så han at det var merket med en «U».

Plutselig gikk noe opp for Georg.

«Du tror ikke at-». Han kjente en klump i magen. Han dro med seg resepsjonisten og skyndte seg ut døren. Da han lukket den kunne man, om man så litt ekstra godt etter, se at sekstallet på døren stod litt på skakke. Han dro i den øverste skruen som holdt sekstallet oppreist; den falt ut sekundet han tok i den. Det lille sekstallet i messing svingte seg selv rundt sin eneste gjenværende skrue til det hang opp ned.

Klank.

«Rom nummer 9.» Henrik måpte.

Noen hadde med vilje skrudd løs tallet på døren for å villede Mortimer. Noen som visste hvilket rom han kom til å sjekke inn på. Noen som hadde planlagt dette på forhånd.

Men hvem?

Les siste del av «Et familieportrett» her! 

Dette innlegget er 4 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.