Et familieportrett ~ Del 3

Sublimertredaktør

Illustratør

Snyyyt!

«Ehm, det går fint, behold det, du».

Saken fortsetter under annonsen

Georg hadde gjort den store tabben å tilby Bjørnemannen lommetørket sitt. Han hadde omsider satt seg ned for å snakke med den avdødes datter og svigersønn om hendelsen, men ble møtt av en gigantisk, hulkende mann.

«Det går virkelig inn på ham dette her, jeg tror han så på far som sin egen far». Ruth klappet mannen sin empatisk på skulderen. Eller i alle fall så langt opp til skulderen hans som hun rakk.

«Jeg synes det er så nifst å tenke på at vi kanskje sover vegg i vegg med en morder!» Det tok Aksel, som hadde vist seg å være Bjørnemannens navn, nærmest et minutt å få ut denne ene setningen mellom alle hikstene.

«Ehm, skal jeg komme igjen seinere, eller?» Georg hadde aldri helt visst hvordan man skulle oppføre seg rundt folk som gråt. Spesielt ikke folk han tidligere kun hadde hørt grynt fra.

«Nei, nei, det går fint. Jeg kan ta meg av snakkingen». Ruth smilte halvhjertet.

«Um, javel. Har dere noen formening om hvem din far skulle overlate firmaet til?»

Ruth så overrasket ut over dette spørsmålet.

«Meg». Hun så spørrende på Georg. «Det er vel ikke noe annet som ville gitt mening? Jeg har jobbet for far hele livet, fra jeg var liten. Aksel jobber i firmaet på grunn av meg. Jeg har gitt alt for hotellene, det ville nærmest vært en fornærmelse om far ga det til noen andre!»

«Jeg har aldri insinuert noe annet». Georg løftet begge hendene avvergende.

«Nei nei, jeg bare fikk med meg at du og Kevin, eller jeg mener Nevin, hadde snakket sammen i går kveld. Det ville vært helt uforståelig om bedriften skulle gått til ham? Hva har han gjo-»

Georg løftet en hånd for å stoppe henne.

«Vent, Kevin?»

«Åja, ja det var det han het før», Ruth himlet med øynene, «Altså før han møtte på Leto, eller Lena, som hun het en gang i tiden. De ble visst frelst for en eller annen spirituell religion eller kult, og byttet navn til noen bosniske eller latinske greier. Det er så tåpelig. De begir seg alltid ut på ting uten å ha noen som helst peiling på hva de holder på med. Jeg hadde ikke blitt overrasket om de fant navnene sine ved å google translate noen “dype” og “spirituelt meningsfulle” ord og egentlig har endt opp med å gå rundt og kalle seg selv “Gonoré” på et språk de ikke forstår.»

 

 

På vei ut døren huket Aksel tak i Georg. Den store Bjørnemannen dro ham med seg inn på det lille hotelltoalettet.

«Javel?» var alt Georg fikk sagt før Aksel løftet en finger for å hysje.

«Jeg ville ikke si dette foran Ruth», hvisket kjempen som endelig hadde roet seg ned, «men jeg vil ikke holde tilbake noe informasjon som kanskje kan hjelpe.»

Georg nikket kort. Å stå klemt opptil en gigantisk mann på et varmt, lite toalett var ikke egentlig det han hadde ønsket å bruke dagen på.

«Moren til Ruth og Nevin døde da de var små, og jeg vet det var noe som gjorde veldig inntrykk på dem. Mortimer møtte Lily veldig kort tid etter det, og reiste mye rundt, så de så veldig lite til ham også. Det er derfor denne bedriften betyr så mye for Ruth. Hun og Nevin har praktisk talt vokst opp her, de kjenner til alle kriker og kroker. Om firmaet skulle gått til noen som Lily, som aldri har så mye som sett i deres retning, ville Ruth blitt knust.»

Georg nikket igjen, han skjønte ikke helt hvordan dette skulle hjelpe.

«Dette hotellet er som Ruths hjem. Det skal ikke mer til enn at folk ikke bor på samme romnummer som de pleier, så bryter hun sammen. Du så jo det selv når vi sjekket inn.» Georg husket tilbake på hvor desperat Ruth hadde vært på å få sjekke inn på akkurat rom 5.

«Hva har Lily gjort for firmaet? Annet enn å bruke opp penger som burde gått til Ruth? Slik jeg ser det – jeg vil ikke insinuere hun har gjort dette – men jeg tror Lily ville vært redd for å få mannen sin hjem. Når han ikke lenger jobber og reiser, når han plutselig er hjemme hele tiden, kan det hende han innser at Lily kun har vært en økonomisk byrde hele tiden. At hun er dyrere i kost enn han er villig til å betale. Det er fælt å si, men det skulle ikke forundre meg om den dama selv visste at Mort ville gå lei og forlate henne. Og hva skal hun gjøre da, når strømmen av penger stopper opp?»

Det virket som om alle i denne familien hadde en torn i siden til en annen.

 

 

Endelig fri fra dostevnemøtet med Bjørnemannen fant Georg Ida i hotellsalongen i andre etasje. Det lille hotellet hadde ikke mange rom, så hele andre etasje var viet til et fellesområde for gjestene. Foran store vinduer med utsikt over snøkledde fjell, satte Georg seg ned med den avdødes assistent.

«Da var det omsider min tur til å avhøres?» Hun lukket laptopen hun hadde i fanget og satte den på bordet.

«Ja, eller jeg føler nesten mer at jeg gjør dette så folk skal holde seg i ro til politiet kommer senere i dag. Det er jo ikke som om jeg faktisk er en detektiv». Georg skjønte fortsatt ikke helt hvordan han hadde forvillet seg inn i disse undersøkelsene.

«Jeg kan bare fortelle deg med én gang, grunnen til at jeg kom sent til middagen var fordi jeg satt her oppe og jobbet. Dette er det eneste stedet på hotellet hvor man kommer seg på nettet. Jeg var selvfølgelig alene her oppe, så det er ingen som kan bekrefte dette, men det var nå her jeg var.»

Dette fossefallet med informasjon gjorde Georg litt paff. Ida så ut til å være en dame som ikke var interessert i noe small talk. Det var noe han kunne sette pris på.

«Akkurat. Øhm … Jeg får bare spørre som jeg har spurt de andre, hadde du noen tanker om hvem Mort sku-»

«Du har sikkert fått med deg at jeg og Mortimer hadde et forhold. Jeg kan vedde på at det er den motbydelige konen hans som prøver å kaste meg under bussen. Ja, vi hadde et forhold. Nei, jeg trodde ikke det betød at jeg ville få overta firmaet». Ida så nesten ut til å ha øvd inn et manus.

«Som assistenten hans i tjue år har jeg vært med ham gjennom tykt og tynt. De siste ti årene vil jeg til og med si det heller har vært meg som har styrt firmaet enn han. Men, jeg har aldri hatt noen interesse av å eie bedriften selv. Jeg har sett hva det kan gjøre med noen, å være bedriftens ansikt utad. Mort har lenge gått på tå rundt alt han kan si eller gjøre for ikke å skade firmaet.»

Man kunne godt skjønne hun ikke akkurat ønsket å være i Mortimers sko for øyeblikket.

«Nei, jeg ville ikke eie bedriften. Det eneste jeg ønsket var at den skulle overrekkes til noen som enten var kompetent nok til å styre den godt, eller som var inkompetent nok til at jeg kunne styre den gjennom dem». Ida utstøtte en gledesløs latter.

«Og hvem tenker du det kunne vært?» Det hørtes ut som om hun henholdsvis beskrev Ruth og Nevin.

«Vel, den siste jeg ønsket skulle få bedriften var Nevin». Hun rynket på nesen som om hun hadde luktet noe vondt. «Han har jo kjørt sin egen bedrift rett på dunken.»

«Hva mener du?»

«Ja, han er jo teknisk sett konkurs. Leto har sikkert ikke fortalt han hvor ille det virkelig går, men det ble en stor skandale da det viste seg at den ’veganske tranen’ egentlig bare var vanlig tran tappet på nye flasker.»


 

«Dette er egentlig meditasjonstiden min, men du får komme inn hvis du virkelig må.»

Leto ga ham et smil som tydet på at det var en stor byrde for henne at en drapsetterforskning forstyrret dagsrutinen hennes, men at hun skulle la det gå siden hun var så storsinnet.

«Det tar nok ikke så lang tid. Jeg tenkte bare å stille de samme spørsmålene jeg har stilt alle andre, politiet er her nok snart for å ta over.»

Georg hektet på seg noe som kunne minne om et medlidende smil.

«Ja, det har virkelig gått inn på meg disse greiene her», sukket Leto, som om Mortimers død kun var en litt ekstra plagsom stein i skoen. «Men, jeg må si det ikke overrasker meg stort.»

«Nei vel?»

«Nei, Nevin forteller meg jo konstant om hvor mange problemer denne familien har hatt. Ruth som er helt besatt av hotellene, faren med affærer her og der, ingen med chakraene sine på plass.» Hun så oppgitt på Georg, som om dette betød noe for ham.

«Hmm … Men etter det jeg har hørt, har vel dere hatt litt problemer også? Det later til at det ikke går så fantastisk bra med den veganske tranen deres som Nevin tror.»

Leto sperret opp øynene et kjapt sekund før hun klistret på seg et mildt smil. Den ene hånden fôr opp for å fikle med smykket. Det klinket svakt av skjellet i den lille glassflasken på kjedet.

«Vel, jeg vil ikke stresse ham mer enn nødvendig. Ja, vi har hatt et lite setback med omtappingsuhellet, men det er ingenting vi ikke kan komme over! Det kunne selvfølgelig gått bedre, men det hadde vel ikke skadet om familien hadde prøvd å hjelpe oss litt? De gjør aldri noe for min stakkars hardtarbeidende Nevin.»

 

Tilbake på sitt eget rom igjen satt Georg på sengen med hodet i hendene. Alle i denne familien så ut til å ha et motiv. Lily ville nok nødig at pengestrømmen skulle stoppe opp, mens Ida ikke ønsket at noen uten kompetanse skulle ta over. Ruth virket helt overbevist om at bedriften var hennes, med full støtte fra Aksel. Nevin og Leto var desperate etter penger, selv om en av dem kanskje ikke var helt klar over behovet. Dette var et planlagt mord, men hvordan kunne noen vite at Mortimer ville sjekke inn på akkurat rommet han sjekket inn på? Og hvordan forgiftet morderen ham uten at noen andre fikk det med seg?

Plutselig gikk det et lys opp for Georg.

Han kastet seg etter kameraet sitt og bladde febrilsk gjennom bildene han hadde tatt den første kvelden. Zoomet man godt nok inn, kunne man kanskje … ja! Alle brikkene falt på plass.


 

Senere på kvelden kom politiet og arresterte gjerningspersonen etter råd fra Georg. Det ble protestert høylytt; ingen i familien forstod hvordan Georg hadde pekt ut akkurat denne personen, så han forklarte. Dette var en person som var desperat etter pengene til den stakkars avdøde, og som hadde innsett at deres beste forsøk på å snappe opp noe av formuen eller deler av bedriften, var gjennom testamentet. Selv om de hadde hatt et litt anspent forhold, kunne vel ikke Mortimer stryke Nevin ut av testamentet vel? Det var i alle fall det Leto hadde håpet på da hun bestemte seg for å ta livet av hennes egen svigerfar. Gjennom Nevins klaging om familiens problemer fikk hun alt hun trengte å vite for å utføre mordet. Hun visste at søsteren insisterte på at faren skulle bo på rom 9, og at Mortimer aldri bodde på samme sted lenge nok til å merke at noe var galt om han gikk inn feil rom. Hver kveld sendte hun Nevin ut for at hun skulle få «meditert»; hun visste godt at dersom han ble forlatt et sted for lenge av gangen ville han enten sovne, eller finne noe annet å gjøre på.

 

«Jeg hører alt du sier, men så langt virker alt dette kun som spekulasjoner!», påpekte Lily.

«Ja, jeg må ærlig talt si at om dette er alt du har å gå på, er det nok like mange spor som peker på hvem som helst av oss. Hvordan er du så sikker på at det er akkurat Leto?», sa Ruth.

 

Dette var derimot ikke alt Georg hadde å gå på. Beviset som hadde overbevist politiet, og som skulle overbevise resten av familien Akkedas, var Georgs egne mislykkede arkitekturfotografier. For på bildet Georg prøvde å ta av buegangene på hotellet, det Leto og Nevin ufrivillig hadde blitt en del av, kunne man skimte selve mordvåpenet. Zoomet man godt inn, kunne man se det glinse i den lille glassflasken rundt halsen på morderen; den hadde vært fylt med en klar væske. På bildene Georg hadde tatt av restauranten senere på kvelden, kunne man se flasken var blitt tømt. Hun hadde ikke vært lur nok til å rense flasken eller fylle den på nytt. Politiets prøver av flasken, fikk Georg vite senere, viste spor av en kraftig nervegift. Hadde det ikke tilfeldigvis vært en fotograf på Hôtel Devinette akkurat den skjebnesvangre kvelden, kan det hende mordet hadde forblitt uløst. Georg fikk aldri tatt noen kurante bilder. Men, å løse et mordmysterium var vel verdt noe det òg, selv om det kanskje ikke akkurat sørget for mat på bordet, tenkte Georg for seg selv.