Hôtel Devinette var enda mer praktfullt i levende live enn det hadde vært i brosjyren. Det sveitsiske skihotellet levde virkelig opp til sitt rykte som et av landets flotteste, tenkte Georg Greftegreff for seg selv i taxien. Han snappet et par bilder av de intrikate utskjæringene rundt døråpningen før han med sekk på ryggen og fotoapparatet i hånden gikk inn i lobbyen. For en arkitekturfotograf var dette stedet til å dø for. Som frilanser for diverse magasiner, var det levebrødet hans. Å gå inn i lobbyen var nærmest som å forville seg inn feil dør i en dyrehage. Hvor enn man så var det utstoppede dyr, alle stilt opp som om du var sekunder fra å være deres neste måltid. Georg var så opptatt av å ta inn rommet at han nesten gikk i hælene på en mann som nærmest lignet mer på en av de utstoppede bjørnene enn et menneske. Bjørnemannen stod sammen med en tettbygd dame som noe snurtent så ut til å krangle med resepsjonisten.
«Jeg kjenner dette hotellet ut og inn! Jeg har nærmest vokst opp her! Så jeg tror kanskje jeg selv burde få lov til å bestemme hvilket rom jeg bor på!», overhørte Georg damen si.
Bjørnemannen gryntet i enighet.
«Vel, ehm, frue, nå har det seg slik at hotellets retningslinjer ikke tillater at-», fikk den stakkars resepsjonisten akkurat pepet før damens blikk fikk ham til å svelge hardt.
«Ikke kom her og prøv å fortelle meg om «hotellets retningslinjer», gutt. Vet du hvem du snakker med? Jeg er Ruth Akkedas! Jeg eier dette hotellet!»
Selv om kvinnen ikke hevet stemmen, var stemmen hennes gjennomsyret av så vidt behersket sinne. For hvert ord krympet gutten bak skranken seg mer og mer.
En øredøvende stillhet fulgte, kun brutt av et støttende snøft fra Bjørnemannen.
Snøftet så ut til å roe damen ned litt. Hun glattet ut beina på det grå buksedressen sin.
«Vel, kanskje ikke ennå. Men innen uken er omme vil det være mitt», mumlet hun nærmest for seg selv.
«Nå! Kunne De være så vennlig å gi meg nøkkelen til rom nummer 5.» Hun strakte ut hånden.
Den keitete resepsjonisten klistret på seg noe som kunne minne om et smil. Han ga et lite nikk og gikk på bakrommet, utvilsomt for å gråte en liten skvett i samme slengen som han ordnet damens romnøkkel.
Like før Georg skulle til å sette i gang en halvklein samtale med dette pussige paret, kun fordi han følte det var forventet av ham som den eneste andre personen i lobbyen, ble han reddet av et rabalder som ramlet inn dørene bak ham. Inn valset en kvinne med gulrotfarget hår, som mest sannsynlig var ment å være blondt, med en entourage på 3-4 menn. Hver av dem bar på minst et dusin rosaglitrende kofferter, men damen selv hadde kun en illsint liten hund i armene. Mens hun satte den ned så den kunne gå løs på tærne til alle de utstoppede dyrene, kunne man høre et fnys fra Ruth.
«Selvfølgelig kommer de hver for seg», overhørte Georg henne mumle til Bjørnemannen. Akkurat da kom resepsjonisten tilbake med en nøkkel og et falskt smil til Ruth, og det var Georgs tur.
«Er det noe arrangement som skal foregå her, øhm, eh, Henrik?», spurte han resepsjonisten med et raskt blikk på navneskiltet hans. Det siste Georg trengte var en skokk med mennesker i veien for alle bildene han tenkte å ta. Ut ifra karakterene han hadde møtt bare her i lobbyen, så det ikke lyst ut. De så alle ut til å ta opp stor plass, både fysisk òg sosialt.
«Åh, det skal feires jubileum for bedriften som eier hotellet! Akkedas Hotels startet sitt eventyr mellom disse fire vegger for 50 år siden, og har bare gått fra suksess til suksess siden», svarte Henrik med et stivt blikk rettet ned mot noen halv-utgnidde ord skrevet i håndflaten hans.
«Akkurat. Og den damen som nettopp var her er eieren, eller?»
«Ruth Akkedas? Nei, nei, det er bare datteren til eieren. Den egentlige eieren er Mortimer Akkedas.» Resepsjonisten virket lettet over å kunne sette Ruth på plass. Selv uten at hun hørte det.
«Men, ryktet sier at gamle Mort er ferdig, at han vil gå av! Spørsmålet er bare hvem som skal overta.»
Georg nikket åndsfraværende mens han prøvde å riste av seg den lille hunden som hadde bestemt seg for å pulverisere buksebenet hans.
«Personlig ville jeg veddet på hun der.» Henrik nikket mot eieren til den levende makuleringsmaskinen, som for øyeblikket dirigerte bagasjebærerne sine ned en korridor.
«Det er Lily Akkedas, Mortimers andre kone. Hun får alt hun ber om, så det skulle ikke forundre meg om hun skulle fått bedriften. Det er jo tross alt flere tiår til hun når pensjonsalder, om hun faktisk hadde hatt noe å pensjoneres fra, da.»
Det var tydeligvis ikke så mange for Henrik å dele sladder med her, tenkte Georg for seg selv.
«Åh godeste Henrik! Kunne du gitt meg nøkkelen til rom 14? Åh, som denne reisen opp fjellet har tatt på, jeg er ingen ung pike lenger, selv om man nok skulle trodd det. Ahahah!»
Med et nikk til den floksete damen som hadde kommet tilbake inn i lobbyen, og et lite smil til Henrik, flyktet Georg for å finne fram til sitt eget rom. Det var en grunn til at han var arkitekturfotograf og ikke menneskefotograf.
Georg fant endelig fram til sitt eget rom etter å ha forvillet seg rundt i en korridor hvor nummereringen på dørene ikke hadde gitt noen mening. Han lesset av seg bagasjen, tok en slurk av champagnen som stod på rommet, antageligvis i anledning av jubileet, og gikk for å ta bilder. Men, å være arkitekturfotograf på akkurat dette hotellet, så ut til å være helt umulig. Hvor enn han gikk, uansett hva han prøvde å ta bilde av, var det folk som stod i veien. Et bilde av et særdeles fint motiv, en vakkert utskåret buegang, ble forstyrret av et hippiepar som så ut til å mangle evnen til å bevege seg raskere enn et par centimeter i timen. De var kledd i lin fra topp til tå. Ingen av de så ut til å ha vært hos frisøren på et par år, noe som gjorde at de begge lignet en dårlig barnetegning av Jesus. I det de passerte Georg, bukket mannen, mens damen kun fiklet med et smykke hun hadde rundt halsen. Man kunne i forbifarten se at det var en liten tacky glassflaske med et skjell flytende rundt i en slags væske. Utvilsomt vann fra en eller annen betydningsfull spirituell kilde.
Georg beveget seg rundt om i hotellet, men som han hadde fryktet gjorde jubileet at det var folk i veien overalt. Enda et motiv måtte han gi tapt da en dame med kraftige skulderputer nektet å flytte seg for ham. Ikke kunne han ta bilder av utsiden av hotellet heller; siden hans ankomst til hotellet hadde det blåst opp en snøstorm som gjorde at man ikke engang kunne se hånda foran seg. Nedslått luntet han omsider tilbake til sitt eget rom. I korridoren møtte han igjen på en halvdel av hippieparet som hadde stått i veien tidligere. Jesusmannen satt på gulvet i korridoren utenfor rom 7. Georg nikket til ham på vei forbi, og fikk et nys til svar.
Mannen satt der ennå da Georg en time senere gikk forbi på vei til hotellrestauranten. Han så ut til å ha sovnet. Han prøvde å skynde seg forbi så stille han klarte, men snublet over Jesusmannens utstrakte bein. Georg ga mannen et fårete smil. Han prøvde å raskt unnskylde seg og rømme, men Jesusmannen var visst i et snakkesalig humør.
«Er du her for å ta bilder av jubileet?», spurte Jesusmannen med et gjesp.
«Nope», svarte Georg og håpet samtalen var over med det. Det var den ikke.
«Hysj.» Jesusmannen pekte på døra bak seg. «Leto mediterer.»
Spisset man ørene, kunne man svakt høre et «Aummmm» fra dør nummer syv. Georg antok Leto var navnet på Jesusdamen.
Han ga mannen enda et kjapt smil og fortsatte å gå.
«Du!» Uheldigvis reiste fyren seg og fulgte etter. «Du skulle ikke være ute etter litt tran?»
Det skal sies at Georg ikke akkurat var dreven når det kom til slang for diverse narkotika, men tran var virkelig det merkeligste han hadde hørt.
«Eller, liksom, ikke vanlig tran. Vegansk tran. Uten alle giftstoffene de putter i de vanlige greiene. Og uten dyremassemordene.»
Det var i dette øyeblikk livsgnisten gikk ut i øynene på Georg. Hele veien til restauranten gikk med på å nikke høflig til Jesusmannens salgspitch, før Georg endelig kunne unnskylde seg og sette seg på et bord så langt unna transalgsmannen som mulig.
Fra andre siden av restauranten, kunne han se Jesusmannen sette seg på samme bord som Ruth, Bjørnemannen og Lily fra tidligere. For en merkelig sammensetning av mennesker. Det skulle se ut til at det var noe de selv tenkte også. De satt på et langbord, selv om de bare var fire, alle med et par stoler mellom seg. Etterhvert kom også Jesusdamen, eller «Leto», før til slutt den middelaldrende damen med stive skulderputer også kom og satte seg. Det virket som om de satt og ventet på noe; hver gang kelneren kom for å ta bestillingen deres, ble hun sendt vekk igjen. Nå og da gikk en i gruppen ut av restauranten, tilsynelatende for å se etter den de ventet på. Georg kunne ikke brydd seg mindre. Etter å ha tatt et par bilder av de flotte utskjæringene og maleriene på veggene i restauranten fortet han seg tilbake til sitt eget rom for å unngå å havne i samtale med noen andre. Trygt plassert i sin egen seng skulle han akkurat til å se igjennom de få brukbare bildene han hadde tatt i løpet av dagen, da han ble avbrutt av et hyl.
I korridoren sto hele den merkelige gruppen fra tidligere som stivnet. De stirret inn døren til naborommet. Georg trengte seg igjennom gruppen, og det han så fikk blodet til å fryse i årene på ham. Midt på gulvet lå en mann i 70-årene og stirret tomt i taket. Med skum rundt munnen og en kvalmende grå farge i kinnene. Damen med skulderputene så ut til å sjekke pulsen hans. Etter et uendelig langt minutt tittet hun opp.
«Mortimer Akkedas er død.»
De ble alle stående. Et minutt gikk. To minutter. Ruth var den som omsider klarte å våkne fra transen de alle hadde falt i for å fiske fram en telefon og ringe politiet.
«Min far er død! Han er drept!», sa hun inn i røret. Et par tårer piplet frem, som om det å si det høyt faktisk gjorde det virkelig.
Hun ga informasjon om hvem hun var og hvor hun befant seg. Et par nikk og «mhm»-er senere la hun på.
«Nå? Hva skjer nå?», spurte Georg.
«Snøværet har gjort det umulig for noen å komme seg til eller fra hotellet», svarte Ruth med flat stemme. «Politiet kommer ikke fram før i overmorgen.»
Det gikk en grøsning gjennom gruppen. De forstod alle hva dette betød. Ikke bare uteble politiet, men de var alle fanget på dette hotellet med et lik og – ikke minst – en morder.
Få med deg neste del av Et familieportrett her!