Epigenetisk eksplosjon

Øyvind Imenes Sivertsen

Skribent

Epigenetikk har økt forståelsen vår for hvordan arv og miljø samhandler. Hvor mye kan forskning på epigenetikk bety for terapeutisk behandling i fremtiden?

Siden 2000-tallet har antallet publikasjoner som omhandler epigenetikk økt eksponentielt. Mellom 2000 og 2010 ble epigenetikk nevnt i 56 000 treff i Google Scholar. For perioden 2010 til 2019 ser vi at dette tallet har økt til 118 000 treff. Det er da naturlig å spørre hva som skyldes denne eksplosive økningen i epigenetisk forskning og hvilken betydning epigenetikk har for psykologien.

Begrepet epigenetikk beskriver endringer i genuttrykket som ikke skyldes variasjon eller endring i selve DNA-sekvensen, men i stedet skyldes endringer i avlesning eller bruk av et gen ⁽¹⁾https://nobaproject.com/modules/epigenetics-in-psychology. Den epigenetiske prosessen mest studert ved psykiske lidelser er DNA-metylering, som beskriver tilføringen av metylgrupper på DNA-molekylet, hvor effekten ofte er at genet deaktiveres eller får redusert genuttrykk. På denne måten kan gener “slås” av og på.

Den eksplosive økningen i epigenetisk forskning kan skyldes at epigenetikk har viktige implikasjoner for en rekke fagfelt og med det følger naturligvis interesse og ressurser. Mer kunnskap om epigenetiske endringer kan for eksempel ha implikasjoner for behandling av diverse sykdomstilstander og diagnostisering av for eksempel kreft, ved at epigenetiske endringer kan virke som biomarkører, det vil si biologiske forandringer som kan fortelle noe om en underliggende tilstand ⁽²⁾https://www.genengnews.com/magazine/196/en-bloc-analysis-of-epigenetic-publication/.  

I psykologien har epigenetikk fått en sentral rolle i studiet av forholdet mellom genene våre og påvirkninger fra miljøet (3). Det kan dermed ha stor betydning for hvordan vi ser på interaksjon mellom arv og miljø i fremtiden. En av psykologiens store utfordringer har vært (og kommer sannsynligvis til å fortsette å være) å integrere forskningsfunn på genetiske og miljømessige faktorer inn i studiet av personlighet og psykopatologi. Her kan epigenetisk forskning bidra. Et eksempel på dette er effekten av psykososialt stress på genuttrykk. Vi vet at psykososialt stress eller utviklingstraumer ofte har sammenfallende nevrobiologiske endringer i hjernen ⁽³⁾https://psykologtidsskriftet.no/vitenskapelig-artikkel/2017/10/epigenetiske-endringer-ved-alvorlige-psykiske-lidelser?redirected=1. Dette er særlig sant i forbindelse med psykiske lidelser som alvorlig depresjon, bipolar lidelse og schizofreni. Forskere sin utfordring har imidlertid vært å forklare de forskjellig molekylære mekanismene som ligger til grunn for de nevrobiologiske endringene som ofte følger utviklingstraumer, og det er her epigenetikk kommer inn ⁽⁴⁾https://psykologtidsskriftet.no/vitenskapelig-artikkel/2017/10/epigenetiske-endringer-ved-alvorlige-psykiske-lidelser?redirected=1.

Beskrivelser av noen studier av rottebarn med mødre som utviste mer moderlig pleie, som å bli slikket eller pleid med, viser at disse hadde økte genuttrykk av genet for glukokortikoidreseptorer i hippocampus, inkludert lavere hormonell respons til stress, sammenlignet med rottebarn av mødre som utviste mindre slik moderlig investering, som også viste økt responsivitet til stress gjennom livet ⁽⁵⁾https://nobaproject.com/modules/epigenetics-in-psychology. Det interessante var at forskerne fant at denne effekten kunne elimineres i senere alder med farmakologisk intervensjon. I den grad resultatene lar seg anvende i forståelsen av epigenetikk hos mennesker kan man altså anta at enkelte effekter av stress som følge av utvikling kan la seg reversere av farmakologisk intervensjon.

Personlighet har også vært et felt av interesse for epigenetikk. I en systematisk litteraturgjennomgang fant forskere en signifikant assosiasjon mellom personlighetsforstyrrelser og epigenetiske prosesser i utviklingen av personlighetstrekk og personlighetsforstyrrelser. De fant også at traumatiske hendelser i barndommen hadde stor innvirkning på gener knyttet til nevrologisk funksjon ⁽⁶⁾https://doi.org/10.3389/fpsyt.2018.00579.

Det er ventet at forskning på epigenetikk i fremtiden kan bety mye for terapeutisk behandling, noe det allerede er finnes flere eksempler på ⁽⁷⁾https://doi.org/10.1016/j.jtumed.2017.04.003. Studier har for eksempel vist at en antimetabolitt kalt Azacitidine, kan inkorporeres i DNA under replikering, og reaktivere tidligere deaktiverte gener. I dag brukes Azacitidine i behandling av flere sykdommer, blant annet i forbindelse med kreftbehandling ⁽⁸⁾https://www.felleskatalogen.no/medisin/pasienter/pil-vidaza-celgene-565191 ⁽⁹⁾https://doi.org/10.1016/j.jtumed.2017.04.003.

Det er vanskelig å ikke bli revet med når temaet er epigenetikk. Forsker Ragnhild Eskeland sier i et intervju til Tidsskrift for Norsk Psykologforening at det er vanskelig å skille fantasi fra fakta i det som formidles av epigenetisk kunnskap i ulike medier ⁽¹⁰⁾https://psykologtidsskriftet.no/forskningsintervju/2017/07/oversolgt-epigenetikk. Det er flere eksempler på dette og på at forsiktighet er viktig når man formidler forskning ⁽¹¹⁾https://www.huffpost.com/entry/the-epigenetics-of-sexual_b_8273220 ⁽¹²⁾https://undark.org/article/right-but-wrong/. Tross at epigenetikken til tider kan fremstå som en trend, vil dette feltet trolig komme til å spille en viktig rolle for hvordan vi forstår psykologiske fenomener i fremtiden.