En bjørnetjeneste for traumeutsatte

Dette innlegget er 7 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.
Fellesskapet og individet mot hverandre. Foto: Håkon Nævdal
Fellesskapet og individet mot hverandre. Foto: Håkon Nævdal

Går vi veien mot å bli et samfunn basert på frykt for å tråkke noen på tærne? Kunnskapen må være ubegrenset i sin utfoldelse og virkelighetsnær i sin forankring.

Håkon Nævdal
Skribent

Katarsis’ Daniel Gunstveit presenterte oss nylig for debatten om hvorvidt akademisk pensum som kan virke støtende eller traume-utløsende bør merkes med advarsler (Les innlegget her). Temaer som har blitt fremhevet, inkluderer vold, rasisme, seksuelle overgrep og selvmord. Hans upåklagelige innlegg gir en uttømmende behandling av diskusjonens kjernepunkter. Det er likevel et interessant aspekt av diskusjonen som forblir uberørt: Hva er det med vår kultur som gjør at spørsmålet i det hele tatt blir reist?

Mye tyder på at minioritetens mening i dag har potensialet, eller snarere forventningen, om å bli majoritetens holdning og norm. Denne forventningen ser ut til å basere seg på minioritetenes kravstorhet og barnslige egosentrisme og medieres av majoritetens motvilje og frykt for å tråkke noen på tærne. Vi går duknakket gjennom hverdagen i frykt for å bli stemplet som intolerante, empatiløse, misantrope, elitistiske, og alle disse andre av vår tids ondskapens ord.

Kanskje vi snarere enn å ha for mange tabuer i dagens samfunn, har for få tabuer, når det ikke lenger er flaut å snakke om at man ikke kan, ikke vil, eller ikke får til? Vi syr puter under armene på oss selv mens vi applauderes av de beundrende tilskuere som priser vårt mot og vår svakhet.

Gunstveit skriver at unngåelse er en naturlig del av menneskelivet. Men når tok vår kultur kvantespranget fra privat unngåelse hos ett sensitivt individ til offentlig overformynderlig skåning av det samme individet?

Livet er ikke rettferdig. Dette er en illusjon som vi har blitt født inn i og servert gjennom oppveksten. Skulle en være en av de som har blitt skjenket en tragisk skjebne, er det en ulykke og en sorg for denne personen. Og alle andre kan relatere seg til personens tragedie, for ingen er fritatt fra ulykken, som når som helst kan ramme en nådeløst. Vi har sympati med andre fordi vi kan sette oss inn i hvordan tragedien måtte være og det blir virkelig for oss vel vitende om at vi selv kunne vært i det tragiske individets sko.

Hvis tragedien er så stor at enhver påminnelse om den vil utløse mørke minner, livlige gjenopplevelser eller angst, så er dette også del av ens dystre skjebne. En må mestre problemet på egen hånd, det være seg å unngå akademia for ikke å bli eksponert for PTSD-utløsende triggere, eller å unngå andre arenaer der en vet at en vil bli påminnet tragedien. Men enda viktigere må en gå inn i den lange tunge prosessen om å lære seg å mestre tragedien, komme seg ovenpå ens frykt og sorg og å komme seg videre.

“Til meg selv”, titulerte Markus Aurelius sin stoiske dagbok der han fastholder at mennesket besitter full kontroll over sitt indre liv. En har selv makt til å bestemme hva som skal treffe, såre, skade ditt indre, dine følelser, din sjel. I møte med all jordslig tragedie er det til slutt en selv og ens egen evne til mestring som bestemmer hvorvidt ens person eller sjel, ens mentale citadel, skal ta skade.

Idealistisk og utopisk, ja. Lettere i teori enn i praksis, definitivt. Det er nok også grunnen til at Aurelius vender tilbake til de samme temaene og strebnene i sitt eget liv om og om igjen. Stoisismen er vanskelig å etterleve.

Likefullt gjør stoisismen noe viktig: den plasserer potensialet for mestring hos individet selv. Den gir en unnskyldning til aldri å ha en unnskyldning. Et slags ideologisk placebo.

For problemet forsvinner ikke om samfunnet skåner individet for det. Som et virus vil det multiplisere seg og prege samfunnet, forplante seg, og uttrykke seg som skånsomhet, overtoleranse og politisk korrekthet. Og ikke minst frykt for å bli stemplet som intolerant. Og tragedien, problemet, vil ikke lenger bare ramme individet, men også resten. Og smittebæreren, kilden som opprinnelig ble rammet, vil stadig være preget av problemet til det blir løst. Samfunnets forsiktighet vil ikke gjøre noe for det sensitive individ.

Livet er urettferdig. Alle har sin tragedie. Vi takler våre problemer så godt vi kan slik at vi i størst mulig grad kan delta i det vi gjør sammen, vårt kollektive prosjekt. Dersom majoriteten skal skåne enhver minioritets sensitivitet, hvilken holdning blir da den normale? Hva er det vi da kan gjøre sammen, når hvert eneste menneske sliter med sitt og forventer å få skreddersydd omgivelsene til sin svakhet?

Dersom fellesskapet fortsetter i sin vante takt, vil også den skadede, den syke, den sårede inneha den største motivasjon til å komme seg opp på hesten igjen. Normen forblir hogget i stein. Dersom fellesskapet derimot justerer seg for den enkeltes traume og utvider normens grenser til å legitimere å bli støtt av temaer fellesskapet anser som uproblematiske, vil en samtidig frarøve traumatiserte individer muligheten til å anvende den stoiske tankegang og mestre sin tragedie, mestre sin skjebe.

Og er ikke akademia slik, er ikke dette også et fellesskap, et lite samfunn i samfunnet, med felles mål i møte med konstante krav, den ideologiske krigens krav? Kravene til kunnskap forblir de samme, kunnskapen må være ubegrenset i sin utfoldelse og virkelighetsnær i sin forankring. Dette kan være en vond prosess, og dersom noen blir såret, støtet, fornærmet, så forsøker fellesskapet å hjelpe ham frem. Men fellesskapet stopper aldri opp. Det akademiske damplokomotivet fortsetter sin tunge, trege, rytmiske marsj fremover. Og når tragedien blir så stor at dens påminnelser støter og plager individet til overbelastende unngåelsestrang, så er det en tragisk skjebne for individet såvel som for fellesskapet som må klare seg uten ham. En stund, til han mestrer sitt problem. Eller til det kommer en som kan erstatte ham.

 

Dette innlegget er 7 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.