Eksamensdansen med covid-19

Skribent

Illustratør

Jeg våkner av at jeg blir forpint av min egen vekkerklokke. Til tross for den forskrekkende og lugubre høye dirringen av en alarm, tar jeg aldri meg selv i å endre den. Tirsdag 07:00, nærmere bestemt 6 dager igjen til eksamen.

Vinduet står på gløtt og maibrisen siger inn. Det oser av vår og blomster, mens det av meg oser misnøye. Gulvet sender kuldesjokk gjennom kroppen min, og jeg beveger meg møysommelig og målrettet mot badet. Etter en kort kattevask og innsnevring av grunner til at denne dagen vil bli bedre enn gårsdagen, er dagens neste gjøremål å trakte kaffe. Korte og enkle gjøremål fører til at denne pandemien virker mer overkommelig, hører jeg Camilla Stoltenberg hviske i øret mitt, og jeg kan rettferdiggjøre nederlaget det ville vært å legge meg igjen. Jeg har i det minste stått opp. Som psykologistudenter videreformidler vi tipsene som skal gjøre det enklere å komme seg gjennom pandemien. Stå opp til samme tid, spis til samme tid, finn gleder i de små tingene og skap små gjøremål for deg selv.

Saken fortsetter under annonsen

Check, kaffen er traktet.

Et gjøremål er haket av.

Lesenødvendighetene er plassert på mitt nyetablerte hjemmekontor. Lypsyl, håndkrem, kaffe, og mitt nyeste supplement – en gjennomsiktig flaske med ettertraktet antibac. Ekkoet av snufsing, tasting og papirknitring fra lesesalen har aldri vært mer tiltrekkende, og jeg ville gjort mye for å klage på sidemannens makrell i tomat eller tørrhoste. Jeg begynner å skrive en oppgave om hemisfærisk asymmetri og sier meg fornøyd med egen problemløsning. Avsnittet blir slettet og jeg og skriver det på nytt. Og igjen. Og igjen. Det er som om jeg prøver å lære fingrene mine en dans av Bolsjojballeten, hvor dansingen over tastaturet skal være feilfri. Sensor skal nikke henrykt til hvert avsnitt, og mine innlærte bokstavbevegelser skal følgelig gjenspeile en A.

Check, jeg har skrevet en oppgave.

Etter to timer med oppgaveskriving renner kjedsomheten inn i meg, og fokuset flytter seg mot oppstyret som utspiller seg tre meter over hjemmekontoret mitt. Fyren som bor over meg har brukt disse tider til å starte med akrobatikk. Rettere sagt ommøblering av orgler, stepping i tresko eller akrobatikk, jeg har ikke helt bestemt meg. En viss grad av misunnelse vokser i meg. Tenk å ha friheten til å bedrive akrobatikk eller ommøblere leiligheten din, istedenfor å bekjempe en tidstyv som eksamen. Jeg trøster meg med at jeg har mestret enda et gjøremål, plassert meg på hjemmekontoret før kl. 09:00, til tross for at jeg sitter i pysjbukse og en hettegenser med gårsdagens middagsrester.

Check, jeg sitter faktisk på hjemmekontoret.

Dette eksamens/pandemi-kaoset gjør at jeg blir redd for å glipp av meg selv. Mennesket er i stadig utvikling, men nå frykter jeg en kognitiv stagnasjon. Jeg vil gi en klem, et kyss, holde en hånd. Jeg vil ta på alle varene som ser interessante ut i butikken. Jeg vil sitte ved siden av en gutt som er ikledd en altfor stor hettegenser på bussen, med et headset som tydeligvis ikke har volumbegrensninger. Jeg vil til og med få åndssvake oppringinger etter midnatt hvor jeg nærmest kan lukte festrøyking og alkohol gjennom telefonen. Jeg sluker tørsten etter hverdagen med vann.

Check, jeg har drukket vann i dag.

Jeg fortsetter å dagdrømme om en tilværelse som var realiteten for fire måneder siden. Jeg drømmer om å sitte i en forelesning og dulte borti den halvdøsige personen på min høyre side, i det professoren annonserer at det er pause. Jeg drømmer om å bekymringsløst ta en slurk av glasset til venninnen min fylt med vinen som «smaker som fløyel». Jeg tar meg selv i å tenke at du ikke vet hva du har før du mister det og kniser av meg selv. Slike setninger står skrevet i kursiv på de beige panelveggene i shabby chic-hjem med uthevede «HOME»-bokstaver plassert i vinduskarmen. Jeg skriver en liste med ting jeg vil få gjort i dag, inkludert å dusje, bare fordi det er befriende å krysse av gjøremålene.

Check, jeg har laget en liste.

Motvillig forsøker jeg å flytte fokuset tilbake til lesingen. Hvordan ville Sigmund Freud håndtert denne verdenskrisen? Antagelig gjennom å forsvare at covid-19 skal gjøre mennesket bevisst på sine nevroser. Jeg finner en viss form for betryggelse i det, og rettferdiggjør at jeg strekker meg etter sjokoladen for endte gang. Det er Id som søker tilfredstillelse, og jeg har alltid vært pliktoppfyllende for ordre fra superego. Freud skrev også at det er bedre å være en rytter enn en hest i eget liv, hvor det er bedre å ri, enn å bli ridd. I den forstand må mennesker få troen på at de kan påvirke seg selv, til tross for at de er gjenstander for både diagnoser, genetikk, covid-19 og ikke minst eksamen. I dette tilfellet er jeg dog usikker på hvor rytterrollen ligger.

Hjernen min arbeider sakte, i en tåke. Den leter etter en formulering av typen «vi skal vel komme oss sterkere ut av dette», uten å være sikker på om jeg refererer til eksamen eller viruset.