APA angriper maskulinitet

Øyvind Imenes Sivertsen

Skribent

Kjerstine Landrø

Illustratør

I 2018 kom American Psychological Association (APA) for første gang ut med retningslinjer for psykologisk praksis med gutter og menn. Dokumentet har de siste månedene blitt gjenstand for mye debatt. Det har blant annet blitt kritisert for rene negative beskrivelser av tradisjonell maskulinitet, manglende vitenskapelig grunnlag og for å framstå ideologisk motivert.

I utgangspunktet fikk retningslinjene lite oppmerksomhet. Det var ikke før i januar 2019, da APA sitt eget magasin ga ut en artikkel, at diskusjonen begynte. I artikkelen skriver Stephanie Pappas blant annet: “Hovedpunktet i den følgende forskningen (i retningslinjene) er at tradisjonell maskulinitet, som kjennetegnet ved stoisisme, konkurranse, dominans og aggresjon, er, helhetlig sett, skadelig» ⁽¹⁾https://www.apa.org/monitor/2019/01/ce-corner. Artikkelen til Pappas gikk med god hjelp fra twitter, straks viralt og har siden blitt sitert utallige ganger både for å hylles og kritiseres.

Kritikken har ikke bare gått mot retningslinjene men også mot APA som organisasjon. APA er den største vitenskapelige organisasjonen for psykologer og fagfolk i USA, ment å representere hele det psykologiske fagfelt. Det blir derfor problematisk når hovedpoengene i dokumentet fremstår ideologisk motivert og bidrar til et polariserende klima.

Avviser biologi

En del av kritikken har vært rettet mot at dokumentet synes å avvise biologi. Av dokumentets 10 retningslinjer, har særlig punkt nr. 1 blitt viet en del oppmerksomhet: «Psykologer streber etter å innse at maskuliniteter er konstruert på grunnlag av sosiale, kulturelle og kontekstuelle normer». Hvis det er sånn at maskuliniteter kun er konstruert, så har de ingen biologisk forankring.

Selv om vi antar at mye av atferden vår er lært, så blir det unyansert å skape inntrykk av det ikke finnes biologiske forskjeller som kan komme til uttrykk i kjønnsrollene. Psykolog og evolusjonsforsker Steven Pinker fra Harvard sier til New York Times at rapporten synes å blankt avvise alle biologiske og genetiske faktorer ⁽²⁾https://www.nytimes.com/2019/01/17/opinion/apa-guidelines-men-boys.html. Pinker peker blant annet på at rapporten aldri nevner noen biologiske faktorer, fordi den tar utgangspunkt i at kjønnsroller er sosialt konstruerte.

Eksempelvis trekker rapporten en årsakssammenheng mellom maskuline kjønnsroller og konkurranse, når konkurranse ikke nødvendigvis har et kausalt forhold til kjønnsforventninger. En annen faktor som de ikke tar hensyn til når de forklarer er at konkurranseinstinkt korrelerer med testosteronnivå. For eksempel har kvinner som liker konkurranse ofte høyere testosteronnivå. Rapporten kobler med andre ord sine funn mer til sosiale faktorer enn de har dekning for å påstå. Det fremstår dermed som om forfatterne av rapporten systematisk foretrekker den ene forklaringen fremfor den andre, selv om de ikke har tilstrekkelig grunnlag for det.

Feministisk argumentasjon

Under punkt nr. 3 i retningslinjene presenterer forfatterne en kontroversiell forklaring på hvorfor det oppstår vold i noen relasjoner. «Feministiske lærde har argumentert for at noen menn bruker vold og kontroll i forhold som et verktøy for å opprettholde sexistiske holdninger og dominans over kvinner.”  

Denne argumentasjonsrekken tar utgangspunkt i Duluth-modellen. Duluth-modellen påstår at vold i nære relasjoner primært forårsakes av måten menn er sosialisert på gjennom tradisjonelle patriarkalske kjønnsroller, noe det er funnet lite støtte for ⁽³⁾doi:10.1016/j.avb.2006.01.007, ⁽⁴⁾https://doi.org/10.1016/j.avb.2007.03.002, ⁽⁵⁾https://en.wikipedia.org/wiki/Duluth_model. Meta-analyser viser i tillegg minimal effekt av intervensjonsprogrammer utviklet på modellen ⁽⁶⁾https://doi.org/10.1016/j.cpr.2002.07.001. Det tyder på at behandlingen bygger på antagelser som ikke nødvendigvis har empirisk belegg.

Duluth-modellen sier altså at sexisme og dominans, som følge av patriarkalsk sosialisering, er den viktigste årsaken for at menn er voldelig. Hvis det stemmer, bør det være mindre vold i likekjønnede relasjoner. En ny amerikansk rapport viste imidlertid at mennesker i likekjønnede forhold oftere rapporterer partnervold enn heteroseksuelle ⁽⁷⁾https://www.cdc.gov/violenceprevention/pdf/nisvs_sofindings.pdf. Forklaringer peker på at det er flere stressorer knyttet til det å være en minoritet som homofil eller lesbisk. Og vi vet at ytre stressorer er en viktig kilde til konflikt mellom relasjoner, også blant heterofile ⁽⁸⁾https://www.bbc.com/news/magazine-29994648.

Noen menn sliter dessverre med aggresjon og voldelig atferd, men sannheten er at det finnes gode grunner for å tro at det skyldes andre ting enn sexistiske holdninger og ønske om dominans. I lys av dette kan vi reise spørsmål om det var riktig av APA å inkludere Duluth-modellen som empirisk begrunnelse på forklaringen av menns vold og aggresjon i rapporten.

Den samme typen feministisk argumentasjon benyttes også under punkt nr. 7 hvor vi leser at «mange gutter og menn har blitt sosialisert til å bruke aggresjon og vold som en metode for å løse interpersonlig konflikt». ⁽⁹⁾doi:10.1037/1524-9220.6.1.46 Studien de refererer til gir ikke forfatterne bak retningslinjene grunnlag for å påstå at mange menn har blir sosialisert til å bruke aggresjon og vold. I rapporten står det at maskulin sosialisering sannsynligvis bare kan gi delvis svar på hvorfor menn utøver vold. Forfatterne bak studien trekker faktisk fram behovet en bedre forståelse av forholdet mellom sosialisering og voldelig atferd, og påpeker videre at det mangler forskning på dette feltet.  

Savner nyansering

Per Einar Binder, professor i klinisk psykologi og visedekan ved Det psykologiske fakultet, sier han synes at retningslinjene er i overkant negative i beskrivelser av tradisjonell maskulinitet. Han mener også at dokumentet ikke tar i betraktning at nevnte maskuline trekk kan også kan romme positive og samfunnsbyggende verdier. 

– Det finnes virkelig livsbegrensende kjønnsroller, destruktive idealer blant en del menn og det finnes destruktive mannskulturer. Men om dette skal bli gode retningslinjer så må de balansere det kritiske med en positiv psykologi knyttet til å være mann, hevder Binder.

– Å kunne ta ansvar, utvise mot, selvstendighet, selvhevdelse og selvkontroll er utmerket, særlig når det er kombinert med vennlighet, samarbeidsevne, aktiv og handlende medfølelse og et rikt språk for følelser. Slike egenskaper utelukker ikke hverandre, poengterer han.

Binder sier også at dokumentet bærer mye preg av identitetspolitikk – og den kulturkonflikten som preger USA rundt disse spørsmålene akkurat nå.

– De skulle vært mer sensitive på dette temaet. Dokumentet kan lett virke splittende, når det som trengs først og fremst er kontakt og dialog mellom konservative og liberale progressive amerikanere.

Det skal sies at retningslinjene gjør en god jobb med å ta opp mange av de problemene som menn sliter med i dagens samfunn. Blant disse finner vi problemer tilknyttet psykisk helse, som høyest antall selvmord; samfunnsproblemer, slik som tidlig død og rusmisbruk, og livsstilsproblemer, slik som hjerte og lungeproblemer. Dokumentet gjør også en god jobb med å belyse forebyggende tiltak, slik som aktiv involvering av fedre og mindre rigid sosialisering. Frykten er imidlertid at disse delene av dokumentet risikere å bli oversett når hovedpoenget i dokumentet blir så kontroversielt.