”Ungdommer tar jo ikke livet sitt”

6. april 2017

Dette innlegget er 7 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.

Selvmord er den nest vanligste dødsårsaken i aldersgruppen 15-24 år. Hvorfor klarer vi ikke å forhindre at ungdommer tar sitt eget liv?

Elisabeth Omdal

Skribent

Den vanligste dødsårsaken for kvinner og menn i alderen 15-49 år er selvmord [1] , etterfulgt av henholdsvis brystkreft og overdoser. Selvmord blant barn under 15 år er sjelden, mens en tredjedel av alle dødsfall blant unge mennesker (15-24) var grunnet selvmord i 2014 [5].

– Barn og ungdom er kanskje den gruppen vi har vanskeligst for å akseptere at har selvmordstanker og begår selvmord. Hvordan påvirker det oss i møte med ungdommen? spør psykologspesialist Nicholas Carr.

Carr arbeider som psykologspesialist på Klinikk for psykisk helsevern for barn og unge, ved Haukeland universitetssykehus, og har siden 1996 jobbet med selvmord og selvmordsfare. Han møter stadig ungdom som har forsøkt å ta sitt eget liv. Han møter Katarsis for å diskutere utfordringene han ser i arbeidet med denne gruppen.

Alvorlig eller “normalt”?
Selvskading, selvmordstanker, selvmordsforsøk og selvmord blir ofte intuitivt plassert i samme kategori, og er knyttet til mange stereotypier og myter. Mens man ved selvmord og selvmordsforsøk finner en intensjon, eller ønske, om å dø [3], ser en ofte på selvskading som et forsøk på selvregulering eller demping av negative følelser. Blant ungdom og befolkningen generelt er både selvskading og tanker om døden relativt vanlig, mens selvmordsforsøk og selvmord har en lavere forekomst [3].

– For noen kan det være nyttig med en normalisering, at ungdommen vet at hen ikke er alene om slike tanker eller handlinger. På den andre siden må vi ta tankene og handlingene på alvor, slik at vi forhindrer en utvikling/forverring av tendensen. Og det er denne balansen som ofte kan bli utfordrende, både for helsepersonell og som medmenneske, forteller Carr.

Ungdomstiden har blitt forlenget sammenlignet med tidligere, og dette har stor påvirkningskraft på ungdommers utvikling. Samtidig som ungdomstiden tenkes å være en tid preget av utforskning og nysgjerrighet, ser Carr en tendens til at man dyrker en ungdomskultur hvor psykiske lidelser har blitt en slags norm.

– Vi ser dette blant annet i sosiale medier og serier, som for eksempel Skam og Unge Lovende. Her portretteres ungdomstiden som en veldig sårbar tid, hvor “alle” har psykiske lidelser og andre vansker. Men hvordan møter vi ungdom som har selvmordsplaner eller har forsøkt å ta sitt eget liv dersom for eksempel selvskading og selvmordstanker ansees som «en del» av det å være ungdom? spør Carr.

Rop om oppmerksomhet?
Selv om ungdom har en økt tendens til selvskading må man unngå å bagatellisere deres tanker og handlinger knyttet til døden, en balanse som kan være utfordrende. Man risikerer å definere selvmordsforsøk som ikke alvorlige nok, og det er livsfarlig, mener Carr. Han har derfor fokus på å alltid møte ungdommene med å ta dem og deres handlinger på alvor.

– Mitt utgangspunkt er at ungdommen som har forsøkt å ta sitt eget liv er i en fortvilet situasjon, hvor hen ikke så en annen løsning til problemet. Dette er uavhengig av hvorfor og hvordan hen forsøkte å ta sitt eget liv. For meg er handlingen i seg selv alvorlig, uavhengig hvor mange tabletter ungdommen har tatt, og det er mitt ansvar å formidle dette til ungdommen, forteller Carr.

En utbredt myte er at ungdommers selvmordsforsøk er et rop om oppmerksomhet [4]. Selvskading og selvmordsforsøk har stor kommunikativ verdi, da det indikerer at personen har det vondt, trenger hjelp og har udekkede psykologisk behov. På tross av at atferden kan være et såkalt “rop om hjelp” må vi være forsiktig med å avfeie det som ufarlig, mener Carr.

– På individnivå blir det viktig å ikke la seg påvirke av slike myter, for det kan få fatale konsekvenser. De fleste ungdommer jeg møter, si ni av ti, ønsker egentlig ikke å dø, men kjenner på mye ambivalens, desperasjon og fortvilelse. Men mange ser ingen annen løsning der og da, og da er det et reelt selvmordsforsøk, utdyper Carr.

Må tas på alvor!
Hvis samfunnet ikke tar ungdommen på alvor vil det kunne få alvorlige konsekvenser for samfunnet. For å unngå dette må samfunnet forsøke å forstå hvordan det er å være ungdom i dag, uten å definerer ungdomstiden for dem, mener Carr. Samfunnet må erkjenne at dette er et folkehelseproblem, og sette inn tiltak tidlig i prosessen.

– Vi må begynne i barnehager og grunnskolen, og allerede der snakke om døden. Det er lett å avfeie et barns tanker om døden fordi det er ubehagelig for oss voksne. Vi som psykologer må også veilede foreldre til å prate om døden og barnas tanker om døden.

Så, hva kan man gjøre, som helsepersonell og som medmenneske, i møtet med ungdommer med selvmordstanker? Generelle råd innebærer at man er oppmerksom på endringer hos ungdommen [7, 8] . Videre oppfordres en til å spørre direkte om tankene eller planene, selv om det kan virke skummelt og for direkte for mange, selv for helsepersonell [6, 7].

– Og så kan man kanskje se til ungdomsseriene og lære litt av dem. Jeg får inntrykk av at journalister ofte har større sensitivitet i samtaler med ungdom som sliter, enn fagfolk med ansvar for å vurdere risiko. Det viktigste er kanskje ikke hva man sier, men at man er der med personen som har det vanskelig, slik at personen vet at hen ikke er alene. Det gjelder både som helsepersonell, men også som medmenneske. Og i mitt psykologarbeid, må jeg si at det er ingenting kjekkere enn å være med ungdom, avslutter Carr.

Hvis du eller noen du kjenner har tanker om selvmord finnes det hjelpetelefoner som du kan snakke med:

Mental Helse: 116 123

Røde Kors: 800 33 321

Kirkens SOS: 22 40 00 40

Referanser:

Dette innlegget er 7 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.