“Ja, nei, jeg vil jo egentlig ikke ha noe seriøst,” sendte han på snap. Jeg la vekk telefonen uten å svare, visste ikke hva jeg skulle skrive til det. Brystet knøt seg sammen og jeg la hodet ned i puten. Jeg skulle jo bare høre hvor vi stod, sende en rask snap og gå videre med dagen. I stedet satt jeg på sengekanten og ventet på svar. Svaret kom, et svar jeg ikke ventet, et svar jeg fryktet, og jeg orket ikke endre stilling, bare la hodet ned i puten. Jeg fokuserte på å puste, inn, ut, kjente tårene gjøre puten våt. Dette er ikke greit! Vi var aldri sammen. Og her satt jeg skjevt, med hodet i puten. Inn. Ut. Jeg tok opp telefonen igjen, sendte en melding til Hanne: “Ut i kveld?” Klikket meg inn på datingappen. La meg mer til rette i sengen nå, prøvde å swipe. “Moving on” eller “thank you next” som de sier. Jeg så ikke skjermen lengre, tårene hadde vellet opp. Jeg blunket dem vekk og swipet litt til. Et hikst unnslapp meg. Gi deg. Jeg satt på musikk, noe rolig, sang med.
Hanne ble med. Vi dro ut og drakk, og planen var at det skulle være en morsom kveld. Jeg prøvde å smile til noen gutter, men klarte ikke kjenne på spenningen. Det var et trykk i brystet, men Hanne var der med meg og danset. Vi trengte ingen andre. Mens vi stod på dansegulvet kjente jeg vibrasjonen fra telefonen, kikket ned, og så det var en snap fra ham. Svimmelheten kom ikke fra alkoholen nå. Jeg stoppet å danse, men låste ikke opp telefonen. To timer til var vi der. Jeg åpnet ikke snappen før jeg kom hjem, tre timer etter den ble sendt. Likte å leve i at han kanskje tenkte på meg, at denne snappen skulle inneholde en viktig beskjed om at “jo, jeg har ombestemt meg”. Nei. Snappen inneholdt et enkelt bilde av et ølglass, uten tekst. Han var også ute og ville ligge. Faen. Det burde ikke gjøre så vondt.
Jeg orket ikke gå på forelesning dagen etter, skyldte på hangoveren. La meg i sengen og satt på en serie, pauset den når det ble for mye bråk i hodet. Jeg burde ikke være så lei meg, vi var jo ikke sammen engang! Kan jeg i det hele tatt kalle det vi gjorde for dating? Hva ellers? Pulekompis, liggevenn, venner med fordeler? Likevel var det små ting han gjorde, som å ville kose eller se en film, som i mitt hodet betydde noe mer. Når vi ikke alltid lå sammen, i stedet bare hang sammen, trodde jeg det hintet om et ønske om noe mer seriøst. Han hadde til og med møtt Hanne. Hun likte ham ikke, men det sa hun først i går. Likte hun ham før han såret meg? Og kan jeg egentlig si han såret meg? Vi definerte aldri noe. Han ville ikke mer nå som jeg spurte, likevel sendte han en snap senere på kvelden. En så enkel snap som kunne betydd alt eller ingenting. Som om det var helt greit at vi kunne være så mye sammen uten å få følelser.
Det var en slags kjærlighetssorg jeg kjente på. Det var jo det. Jeg kjente også på at jeg skammet meg for det. At jeg hadde latt ham få så mye makt over meg, når vi ikke var sammen engang. Kanskje jeg burde snakket med han tidligere? Men i starten, da var alt så spennende og nytt, var jeg redd for å være for frempå. At det ville skremme ham. Han fortjente ikke mine følelser, likevel endte jeg opp med å sitte igjen her med dem. Kanskje det å akseptere kunne hjulpet. Akseptert at ja, jeg ble litt forelsket, man kan bli det etter tre måneder. Akseptert at han kunne såre meg, uten å være klar over det, uten å måtte håndtere det, fordi datingkulturen i dag har gitt ham den friheten. Det ville blitt jeg som mistet ansikt om jeg sa ifra. Hvis jeg sendte en melding om at jeg ikke ville bli behandlet slik. Jeg ville vært enten “clingy” eller en “bitch”, alt etter hvordan jeg sa ifra. Men var jeg også med på å opprettholde denne kulturen, når jeg ikke sa ifra til ham? Jeg vet ikke.
Jeg la meg godt til rette i sengen, satt på litt musikk med en hard trommerytme. Klikket meg inn på datingappen igjen og begynte å swipe. Sendte et spørsmål til en fyr om det var hans katt på bildet. “Moving on” og “thank you next”.