Vi finner mer mening, fellesskap og ro når vi tillater livet å være akkurat så ufullkomment som det egentlig er.
Tekst av: Per-Einar Binder, instituttleder og professor ved Institutt for klinisk psykologi, Det psykologiske fakultet
Selvmedfølelse innebærer at vi blir oppmerksomme på vår egen lidelse og møter denne med vennlighet og respekt. Vi anerkjenner at lidelsen er der. Og vi lar den samtidig ikke bli for spesiell. For det er den ikke – alle mennesker opplever smertefulle situasjoner. Det at vi har det vondt, gjør oss lik andre, ikke forskjellig fra andre. I selvmedfølelse tar vi vare på oss selv, på en måte som likner hvordan vi tar vare på en annen.
Det er en underlig ting – denne forskjellen om hvordan man ofte behandler en venn som har opplevd nederlag, til forskjell fra hvordan man behandler seg selv når en ikke helt har lykkes – eller når en rett og slett har gått på tryne. I boken min «Ikke vær så slem med deg selv. En veiviser i det ufullkomne livet» (Binder, 2016), ser jeg på det at mennesker ofte blir slem med seg selv når de kunne trengt noe helt annet. Her er en liten øvelse som illustrerer dette poenget:
Du kan forestille deg at en venn har kommet i en situasjon hvor han eller hun opplever å ikke helt strekke til, og som ikke har det så greit. Der vennen din strever og ikke helt lykkes. Hva er det denne vennen din trenger? Hva får du lyst til å gjøre for denne vennen din? Hva får du lyst til å si til ham eller henne?
Og så kan du forestille deg en situasjon hvor du selv opplever å komme til kort, en situasjon der ting ikke gikk så greit, der du strevde. Hva er det du da sier til deg selv? Ligner det på det du ville sagt til din venn? Hva er forskjellen? Hva kunne skje dersom du behandlet deg selv på samme måten som du ville behandlet en venn?
Selvmedfølelse og medfølelse med andre henger sammen. Medfølelse mot andre innebærer å ha innlevelse med det som har blitt vondt, og å være villig til å gjøre en innsats for å lette på den situasjonen som har blitt vanskelig. Når vi har medfølelse så ser vi at hva den andre strever med er noe fellesmenneskelig. Vi er likestilt med den som har det vondt. I selvmedfølelse innser vi at vår egen lidelse er av samme slag som det andre også opplever. Selvmedfølelse og medfølelse med andre hører uløselig sammen.
Et spørsmål som ofte dukker opp når vi snakker om selvmedfølelse, er: Har ikke psykologien allerede bidratt med mer enn nok begreper som får oss til å fokusere på oss selv? Kan ikke selvmedfølelse bare gjøre oss enda mer selvsentrerte? Et svar på dette, er at begrepet selvmedfølelse rommer en kollektivistisk forståelse av hva det vil si å være menneske. Selvmedfølelse handler om å se sin likhet mellom ens eget og andre menneskers strev. Men begrepet gjør seg dårlig helt på egenhånd.
Det mest grunnleggende psykologiske behovet er fellesskap og samhold med andre mennesker. Du får aldri noe rikt liv uten å koble deg på dette felleskapet, og gjøre en innsats for noe som er større enn deg selv. Det er ikke automatisk slik at du blir mer vennlig mot andre av å være vennlig mot deg selv. Vennlighet mot andre er et aktivt valg. Men det er lettere å kunne gjøre det valget når du er vennlig mot deg selv. Den som er vennlig mot seg selv, har ofte også mer å gi.
Selvmedfølelsen har en «slem fetter», som er den selvsentrerte måten å forholde seg til egen smerte på. Dette er hva vi ofte kaller «selvmedlidenhet». Når vi har selvmedlidenhet, så får vi skylapper og ser vår egen lidelse som helt spesiell. Dette kan lokke oss inn i en form for selvforherligelse, hvor vi tenker at våre egne vansker er eksklusive, kanskje noe som krever noe helt eget av andre å forstå. Men oftere kjenner vi skam når vi føler at vi står alene om å oppleve nederlag, tap og smerte. Skammen er utenforskapens følelse. Når vi ser at våre vansker er felles med andres, så reduseres skammen.
Skammen trives dessverre godt i dag, og da ofte knyttet til det å ikke prestere godt nok eller på en eller annen måte avvike fra det perfekte og det ideelle. Slike avvik har vi alle mye av. Det bygger seg opp smerte og slitasje når vi jobber for hardt og med litt for mange høye mål samtidig. Når vi møter denne smerten med selvmedfølelse, kan det forandre oss ‒ også på dyptgripende måter ‒ og vi begynner å revurdere verdiene våre. Å gi slipp på noe, er hva som gjør det mulig å oppnå noe annet. Vi trenger å stoppe opp og spørre oss selv – hva er virkelig viktig for oss i livet. Vi finner mer mening, fellesskap og ro når vi tillater livet å være akkurat så ufullkomment som det egentlig er.
Binder, Per-Einar (2016). Ikke vær så slem mot deg selv – en veiviser i det ufullkomne livet. Oslo: Stenersens forlag.