De unyttige: Om mening i en arbeidsløs fremtid

 

Vi spiller fortsatt sjakk. Illustrasjon: Kamilla Vattekar

Maskinene kommer. Jobbene går. Hva har den teknologiske utviklingen å si for menneskets søken etter mening?

«Først skal vi underlegge oss Hellas” — “Og deretter? — “Så skal vi vinne Afrika” — “Og etter Afrika?” — “Da drar vi til Asia, og erobrer Lilleasia og Arabia.” — “Og deretter?” — “Da drar vi helt til India” — “Og etter India?” — “Da skal jeg hvile meg” — “Hvorfor ikke hvile med en gang?”

Med disse ordene åpner Simone de Beauvoir sin fortelling om Pyrrhos og Cineas og setter en spiker rett i hjertet til hva det vil si å være et menneske. For svaret er ganske innlysende. Mennesket trenger noe å gjøre. Vi lager oss prosjekter, fullfører dem, og lager oss nye med et håp om at vi en gang der fremme skal kunne lene oss velfortjent tilbake vel vitende om at prosjektene, og vi gjennom dem, har hatt en betydning.

For de fleste er denne meningssøken på en eller annen måte knyttet til arbeidet. Vi fyller dagene, gjerne mer enn halvparten av våre våkne timer, på jobben. Vi gjør det for å tjene pengene vi trenger for å leve, men kanskje aller mest for gi oss selv et meningsfullt prosjekt. Psykologen går på jobb for å gjøre livet lettere for andre, læreren går på jobb for å gi barna en fremtid, og bonden står tidlig opp hver morgen for å mate verden.

Når vi ser de utallige menneskelige prosjektene under ett, som summen av menneskelig arbeid gjennom tidene, er det samfunnet vi ser. Når vi går i gaten og iakttar bylivet kan vi gjøre det vel vitende om at alt fra brosteinen under føttene til trafikkreglene som styrer aktiviteten rundt oss, til syvende og sist er laget av et menneske for menneskene. Men dette er i ferd med å endres.

Robotene kommer for å ta jobbene våre. Det har vært i gang lenge, men så langt har vi klart å omstille oss. Automatisering av repetitivt produksjonsarbeid i industri og landbruk har for lengst blitt normen, og få tårer har blitt felt over at mennesket ikke lenger får søke mening i arbeid som gatelykttenner og fyrbøter. Men, når teknologiutviklingen i dag går i rasende fart i retning avansert kunstig intelligens er det grunn til å frykte en meningskrise.

Da sjakkcomputeren Deep Blue slo verdensmester Garry Kasparov i 1997, tapte mennesket det første slaget i kampen om å være verdens beste problemløsere. Med det ble også en myte om våre egne unike evner knust, og alt menneskelig arbeid innenfor mer eller mindre kompleks problemløsning ble plutselig potensielt erstattelig.  

I dag estimeres det at 47% prosent av alt lønnet arbeid står i umiddelbar fare for å bli erstattet av automasjon og kunstig intelligens. Selvkjørende biler er allerede et faktum, og avhengig av den politiske viljen er det ikke usannsynlig at taxi-, buss- og trailersjåfør kommer til å følge fyrbøteren inn i de overflødige profesjonenes rekker innen få år.

Stillinger som i dag krever høyt utdanningsnivå er heller ikke trygge. Kunstig intelligens er allerede i ferd med å gjøre regnskapsførerens arbeid bedre enn ham, trading-algoritmer tar over børsen, og hvem vet hvor lang tid det vil ta før fremtidens SIRI og ALEXA finner de rette ordene der psykologen blir stum.

Vi står på dørstokken til en verden der alt menneskelig arbeid er overflødig. Den teknologiske og økonomiske utviklingen truer med å ta fra oss et av de sentrale domenene vi bruker for å strukturere og gi mening til vår eksistens. Selv det hyggeligste av de mulige fremtidene i enden av denne utviklingen; en hvor fattigdom er utryddet og sofistikerte automatiske systemer tar hånd om menneskenes minste behov, fremstår dypt fremmedgjørende.

For hva gjør det med oss når ansvaret for vår selvopprettholdelse blir tatt ut av menneskenes hender? Når maskinene tar fra oss muligheten til å arbeide i verden på en måte som gjør en meningsfull forskjell for oss selv og andre. Skal vi ruse oss? Skal vi alle bli poeter og tenkere og trøste hverandre med lange dikt om hvor meningsfattig alt kjennes?

Vi spiller fortsatt sjakk, og i det ligger det en kime til håp. Selv om de beste spillerene i verden bare kan drømme om å beseire sine kunstige overmenn fortsetter de å spille, nytteløst. Prosjektet bli nok i seg selv, hinsides all praktisk nytteverdi for noen.

Så kanskje fremtidens psykolog spør, ikke for å hjelpe, men for å forstå. Kanskje fremtidens lærer simpelthen lærer bort. Kanskje fremtidens bonde står opp tidlig om morgenen fordi det er deilig å høste frukten av sitt arbeid.

Kanskje vi, på hinsiden av arbeidet, endelig finner roen og tiden til virkelig å elske hverandre.

Den arbeidsløse fremtiden kommer. Ikke i morgen, og kanskje ikke på hundre år, men et sted der fremme blir vi unyttige for hverandre, og før den tid må vi finne nye grunner til å stå opp om morgenen. For vi kan vel ikke hvile med en gang?