Tvangsinnlagt og feildiagnostisert

Dette innlegget er 9 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.
Bokomslag: "På den gale siden", foto: Privat.
Bokomslag: På den gale siden, foto: Privat.

Psykologstudent Natalie Simensen var tvangsinnlagt i to år. Med boka På den gale siden tar UiB-studenten et kraftig oppgjør med tvangsbruk i psykiatrien.

Marius Prytz
Skribent

Historien til Natalie, som nå er å få kjøpt i landets største bokforhandlere, handler om hennes tid som tvangsinnlagt. Hun ble diagnostisert med schizofreni – en diagnose som senere skulle trekkes tilbake.

– Boka er basert på mine erfaringer som pasient, min hverdag der inne. Jeg hadde ingen positiv opplevelse, jeg ble dårligere av å være der, sier Natalie.

To uker ble til to år

Natalies historie begynner i ungdomsstiden. Hun forteller om at hun begynte å slite på skolen, og ble etterhvert lagt inn frivillig, i utgangspunktet for to uker.

Det endte i to år på tvang.

Der opplevde hun at alt hun sa og gjorde ble tolket som symptomer.

– Samme hva jeg sa, ble jeg forklart at jeg ikke hadde sykdomsinnsikt og trengte mer behandling. Medisiner, prøver, diskusjon om diagnoser. Gjorde jeg ikke som de sa, fant de måter å gjøre det likevel. Med all tvangen blir man skremt bort fra hjelpeapparatet, forteller Natalie.

Trusler om beltelegging

Målet med boka er å skape debatt i fagmiljøene, for å kvalitetssikre og redusere bruk av tvang i psykiatrien.

– Jeg vet at mange har en positiv opplevelse av psykiatrien, jeg har ikke som mål å sverte. Samtidig vet jeg at det er flere som kjenner seg igjen i min historie. Man ser det på statistikken, Norge ligger høyt på tvangsbruk, sier Natalie.

I psykisk helsevernloven står det følgende: “Tvangsmidler skal bare brukes overfor pasienten når dette er uomgjengelig nødvendig for å hindre ham i å skade seg selv eller andre, eller for å avverge betydelig skade på bygninger, klær, inventar eller andre ting.”

Natalie opplevde at personalet ikke fulgte regelverket. Hun eksemplifiserer med en gjentagende historie.

– På kvelden satt jeg ofte og tegnet eller skrev. Nattevaktene kom på jobb og ba meg om å legge meg. Hvis det da hadde gått fem minutter over klokken ti og jeg ikke hadde lagt meg, kunne de si at “du havner i beltesenga hvis du ikke oppfører deg”. Da ble det skjerming og beltelegging, forteller Natalie.

Mangelfull forskning?

Videre forteller Natalie om en medisinbruk som ikke gjorde henne bedre.

– Det gjenstår fortsatt mye forskning for å forså schizofreni. Og til tross for at vi vet så lite, opplevde jeg at behandlingen handlet om medisiner som fikk meg til å føle meg dårlig. Jeg fikk ikke bare antipsykotika, men antidepressiva og en rekke andre medikamenter. Jeg hadde forferdelige bivirkninger. Jeg var konstant trøtt, ville bare sove, synet ble slørete, jeg skalv så jeg ikke klarte å skrive, hadde økt matlyst, kvalme, hodepine. Jeg ble deprimert. Hvordan skal man klare å bli bedre da? spør Natalie.

Til tross for alle de negative opplevelsene, opplevde hun at enkelte stilte opp for henne.

– Jeg hadde spesielt én primærkontakt som ikke bare snakket om sykdom og hvor dårlig jeg var, men om hverdag og å begynne på skole, som tok meg som en helt vanlig sekstenåring. Også en undervisningsinspektør på skolen jobbet for at jeg skulle komme ut, som støttet og hjalp meg gjennom det.

Foreleseren som snakket samme språk

I dag er Natalie nesten halvveis i profesjonsstudiet i psykologi. Boka begynner i en forelesning om psykopatologi, på Det psykologiske fakultet i Christies gate.

– Jeg fikk jo en feildiagnose innen schizofreni, og da gikk tankene tilbake til da hele greia startet. Jeg tenkte at “her kommer enda en foreleser som ramser opp etter lærebøkene”. Men i stedet fortalte han om sin egen praksis, han så menneskene bak, han ufarliggjorde schizofreni, sier Natalie, og fortsetter:

– I media blir det mye stigma, det er mange ganger at schizofrene blir fremstilt feil. Det er alltid et spørsmål om gjerningsmannen er psykotisk. I virkeligheten er det jo ikke slik at flertallet dreper, forteller hun.

– De er helt vanlige mennesker, som har sitt å slite med. Schizofreni blir ansett av fagmiljøer å være en lidelse som særlig går utover evne til oppmerksomhet, hukommelse og å planlegge og organisere. Det betyr at de kan ha problemer med å fungere i daglivet, sier Natalie.

Mistet jobben

Natalie ser for seg at den kritiske boka kan skape reaksjoner.

– Det kjennes bra, men jeg er veldig spent på mottagelsen, det er en veldig privat bok, sier  Natalie, og fortsetter:

– Jeg har opplevd at helsevesenet ikke alltid er så glad i kritikk. Jeg har opplevd så mye negativt med å stå frem med at man har vært psykisk syk, jeg mistet for eksempel jobben min, sier hun.

Natalie sier at hun også har mottatt støtte for åpenheten. Og at hun ikke er alene om opplevelsene fra psykiatrien.

 

Dette innlegget er 9 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.