Traumer: Biologiske endringer hos 22. juli-overlevende

Dette innlegget er 8 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.
Foto: Nrk P3
Foto: Nrk P3

Fredag 22. Juli 2011 ble 564 personer vitne til massedrapet på AUFs sommerleir på Utøya. Hendelsen har hatt store konsekvenser for de rammede, deres familie og venner i ettertid. På hvilken måte påvirkes hjernen etter slike traumatiske hendelser?

Tone Aarstad
Skribent

Foruten terrorangrepene 22. juli 2011, er Norge i nyere tid spart for både skolemassakrer og terrorhandlinger. I tiden etter angrepene ble flere forskningsprosjekter igangsatt med mål om å øke kunnskapen om helsemessige konsekvenser – kortsiktige, så vel som langsiktige. Vi har snakket med Anne Marita Milde, førsteamanuensis ved Institutt for biologisk og medisinsk psykologi, Universitetet i Bergen. Hun er prosjektleder for en studie som forsøker å kartlegge hvilke biologiske mekanismer i hjernen som påvirkes av traumatiske hendelser.

– Det viktigste spørsmålet er jo hva som skjer i hjernen. Det har konsekvenser for alt vi gjør, tenker, og føler. I hovedsak var det unge mennesker som ble rammet. Vi vet at modningsprosessen i hjernen avtar i 24-25 årsalder. Hvilke konsekvenser akutt stress har for hjernen i utvikling, har vi imidlertid mindre forskning på enn hos hjernen til voksne personer, forteller Milde.

Med tanke på at forskningsprosjektet er knyttet opp mot 22. juli-hendelsen, er utvalget svært sårbart, da det er en gruppe som enkelt kan identifiseres. De etiske aspektene ved å bruke et slikt utvalg ble nøye drøftet i forkant, og Milde hevder at man, som forsker, har et samfunnsansvar for å generere og formidle kunnskap. Hun ønsker at prosjektet skal bidra med kunnskap om hvilke påvirkninger alvorlige hendelser kan ha for unge voksne hva gjelder kognisjon, i tillegg til utfall som er viktige for utdanning, jobb og sosiale relasjoner.

Arbeidsminne og hukommelse er eksempler på faktorer viktige for optimal fungering i hverdagen. Milde forklarer at det per i dag ikke er tilstrekkelig kunnskap om hvordan arbeidsminnet hos unge voksne påvirkes som følge av akutt stress, eller hvordan dette interagerer med utvikling og modning av hjernen.

Hun forteller hvordan forskningsprosjektet kan bidra til å optimalisere oppfølgingen av unge voksne som har opplevd traumatiske hendelser som Utøyatragedien.

– I hovedsak at det ikke er nok å tilby oppfølging i inntil ett år etter en traumatisk hendelse. Det er ikke tilstrekkelig å henvise til fastlegen, eller be den berørte selv ta kontakt ved behov. For de som sliter med funksjonstap, vil mer langvarig behandling være nødvendig.

Milde forteller at det imidlertid ikke alltid er slik at det å ta imot hjelp er forbundet med noe positivt. Det kan være både anstrengende, stigmatiserende og krevende, noe som gir ytterligere utfordringer med tanke på oppfølging.

Vansker som vedvarer over tid er generelt knyttet til konsentrasjon, oppmerksomhet, arbeidsminne, samt angst og depresjon. Denne type vansker kan ha konsekvenser for utdanning og jobb, hvor flere av prosjektdeltakerne rapporterer å ha behov for tilrettelegging. Slike problemer kan det være vanskelig å si i fra om, og av den grunn kan mange eksempelvis ende opp med å slutte i studier og arbeid.

Søvn er også sentralt for daglig fungering. Mange forteller at de opplever søvnvansker, og har en følelse av å gå for halv maskin. Når kroppen er vedvarende aktivert, vil en slik autonom aktivering forstyrre regulering av søvnstadiene, slik at den dype, restituerende søvnen reduseres. Søvnvansker, angst og depresjon påvirker hverandre gjensidig, og ved behandling og oppfølging bør man ta hensyn til slike faktorer, mener Milde.  

Kunnskapen om traumer og hjernens utvikling gir også implikasjoner for hvordan man bør møte denne pasientgruppen. Spesielt viktig blir det å forholde seg til pasientene på en åpen og respektfull måte.

– Ikke opptre ovenfra-og-ned, tilpass formidling slik at man treffer språklig sett, dette hjelper på alliansebygging. Uten allianse kommer man ikke i mål med noe. Åpne opp for medinnflytelse, og la personen få ta del i det man planlegger av tiltak. Vis omsorg og respekt, og vær et medmenneske. Behold ro, vær trygg, signaliser håp og optimisme, påpeker Milde.

Prosjektet estimeres å være ferdig med dataanalyse i månedskiftet mars-april 2016.

Dette innlegget er 8 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.