Tomhet

Sunniva

Illustratør

Tomhet! Kan det i det hele tatt kalles en følelse? Det en enten en blanding av alt eller et enormt gap av ingenting. Så uendelig tomt. Så sterk er den at jeg har dratt en link til singulariteten. Ubesvart og uendelig kraftfull. 

Det jeg kaller “følgefølelser”, eller følelser som kommer i kjølvannet av denne altoppslukende tomheten, er ofte sinne, meningsløshet, ensomhet, adskillelse, kjedsomhet og utmattelse. 

Mangel på mening er utfyllende i dette rommet. Og mangel på mening, er for meg sidestilt med mangel på livsvilje, å ville leve. Derav kommer dødslengselen istedet snikende. Denne skal ikke forveksles med selvmordstanken. Dødslengselen oppleves som at jeg lengter etter å bli ferdig med livet og få dø en uunngåelig død. For eksempel gjennom en sykdom eller noe annet som jeg selv ikke er skyld i. At livet skal bli ferdig. “Kan ikke min tid bare få komme”, tenker jeg ofte. “Hvorfor er du så tom”, “Hvorfor er du deprimert”, spør de!? 

Saken fortsetter under annonsen

Det mest idiotiske spørsmålet på jord å spørre en bipolar personlighetsforstyrret person. Så her er jeg, adskilt fra verden, føles det ut som. Et helt tomrom mellom meg og dem. Ingen forstår. 

Psykiateren spurte meg om dette tomrommet, hvordan det opplevdes. Jeg ble stille, for det er vanskelig å sette ord på en så stor tilstand. Så sa han: “Jeg tror ikke det er mulig for noen å forstå tomhet før de selv har kjent det”. Da gråt jeg lenge, for de anerkjennende ordene var nok til å føle meg sett… Hørt… Til en viss grad forstått… Litt mindre alene.

“Så hva tror du du kan gjøre for fylle dette tomrommet med noe meningsfullt?”, var neste spørsmål. “Jeg vet ikke”, sa jeg. Trettifem år har jeg blitt, med en lang historie av opp- og nedturer, og svaret på hvordan jeg kommer meg opp, ned, ut, inn…Det har jeg enda ikke funnet svaret på. Det eneste jeg kan gjøre er å fortsette. Å stå opp, ta vare på meg selv og gjøre så godt jeg kan. Men, gudene skal vite at uansett hvor mange ganger jeg har kommet meg gjennom en vanskelig tid og vanskelig følelse, så er følelsene så store at jeg tror de aldri skal gå over. Det siste sa jeg ikke til psykiateren. Likevel sa han: “Vel, jeg kan ikke love at medisinene virker, men jeg kan love deg én ting, at en følelse varer aldri evig”.