«Personlighetsvurdering kan være nyttig for å predikere atferd» – Thor Ødegård svarer

Ansvarlig redaktør i Katarsis, Simen Bø, hevdet i en artikkel at Thor Ødegård sin bruk av Jungiansk Typeindeks (JTI) på profesjonsstudiet i psykologi er pseudovitenskapelig og utgjør en åpenbar interessekonflikt. Her kommer Thor Ødegård med et motsvar på kritikken. 

Jeg, Thor Ødegård, har forelest på embedsstudiet i Psykologi siden 1984, og i de senere år også for Masterstudenter.

Den viktigste grunnen til at jeg har brukt min tid til å forelese er ikke økonomiske interesser som det blir hevdet. Selve forelesningshonoraret ligger på langt under halvparten av det jeg har som utøvende konsulent. Jeg har ingen kunder som arbeider med klinisk psykologi, noe de aller fleste som går på embedsstudiet vil drive på med. Jeg ville nok truffet flere såkalte «kunder» på Masterstudiet, men her foreleser jeg om konfliktløsning. Jeg kan dermed ikke se den samme interessekonflikten som Simen Bø ser. Kliniske psykologer bruker kliniske tester. Noe annet ville være absurd. Bø skriver også om hva det foreleses om på sertifiseringskursene. Jeg har aldri sertifisert ham.

Bakgrunnnen for å bruke den Jungianske Type Index (JTI) i studiet, er at den brukes innenfor organisasjonspsykologisk praksis, og det er det som er begrunnelsen for å bruke dette på studentene, samt at jeg har drevet med lederopplæring og lederevaluering i nesten 40 år.

Saken fortsetter under annonsen

Styrken med JTI er at den ikke er evaluerende. Femfaktor teori testen som korrelerer meget høyt med JTI, er en utmerket test. Den har åpenbare problemer når man skal bruke den i en organisatorisk sammenheng. For det første er den evaluerende, dvs den sier hvor mye eller lite av noe du har i forhold til andre. I tillegg vil den femte faktoren skape spesielle problemer. Det er så og si umulig å vise de andre hvilken skåre man har fått på sin nevrotisisme skala. Jeg er sikker på at fagforeningene ville ha protestert hvis denne testen hadde blitt brukt. Hvis instrumentet derimot brukes i individuell veiledning, eller ved rekruttering, skaper dette ikke de samme problemene.

Det som tas opp i artikkelen, er den gamle konflikten som hersker mellom Trekk og Type teori. Å hevde at DNV-GL godkjennelsen nesten ikke er verdt noe som helst, har jeg problemer med å forstå ut fra et vitenskapelig perspektiv. Dette er den eneste godkjennelsesinstans vi har i Norge. De bruker alle de krav til en test som den europeiske psykologforening stiller. Jeg foreslo for mange år siden at den norske Psykologforeningen burde stå for en slik godkjenning, men det ble aldri en realitet.

Vår samarbeidspartner i Danmark, Center for Ledelse, er et av de største konsulentmiljøene i Danmark, og ledes av organisasjonspsykolog Hafdis Thorsteinsdottir. Hun sier at JTI er et av de viktigste instrumentene de har. Det betyr at tung dansk fagekspertise ikke deler Bøs vurderinger.

Vi må huske at psykologien er en ung og uferdig vitenskap. Enhver psykologisk test kan kritiseres. De beste trekkteoretiske som brukes i organisasjonspsykologien til rekkruttering klarer ikke å predikere framtidig suksess i en framtidig jobb med mer enn ca 10-15%. Går vi til kliniske tester, så har vi diskusjonen om man skal bruke Rorschach eller ikke, og når en ser på tolkningen av andre kliniske tester, så ser vi at det er en stor uenighet i tolkningen om hvorvidt en person er nevrotisk eller psykotisk. Det krever en viss porsjon ydmykhet både når man bruker psykologiske tester og når man kritiserer dem.

La oss så se på om personlighetstester likevel er brukbare:

I 1912-1917 skrev psykoanalytikeren Carl Jung om Psykologiske Typer. Han prøvde å forene Freuds og Adlers teorier og utviklet sin egen modell der han hevdet at alle tok inn informasjon (S-N), og på bakgrunn av denne informasjonen tar personen en avgjørelse (T-F). I tillegg til disse to dimensjonene kom han fram til at vi hentet energi enten fra den ytre- eller indre verden (E-I).

Nesten 100 år har gått siden Carl Jung kom fram til sin teori om typologi. Det nærmeste man kommer en empirisk evaluering av Jungs teori om typologier, er at hans dimensjoner korrelerer sterkt positivt med fem-faktor teorien (Neo-Pi-r), samt at JTI tilfredsstiller DNV-GLs krav. Jung på sin side baserte sine teorier på observasjon og anekdote, og kritiserte akademisk vitenskap.

Jung var en psykiater som sverget til samtalen som diagnoseredskap:

«Alle som ønsker å lære mer om den menneskelige psyke vil lære lite av eksperimentell psykologi. Jeg vil anbefale vedkommende å forlate eksakt vitenskap, ta farvel med slike studier og vandre med menneskets hjerte gjennom hele verden. (Jung, 1916)»

Dikotomier og ego (jeget)

Isabel Briggs Myers, som utviklet en Indikator for Jungs teori, la til en fjerde dikotomi til Jungs modell (avgJøre vs oPpleve). Dikotomier brukes for å finne fram til hva vi foretrekker mest, hva vi bruker oftest, og hva vi sannsynligvis vil starte med. Mao det som har en tendens til å lede oss mot og identifisere oss med en eller annen egenskap. Jung hevdet en gang at alle som bare er en Ekstrovert eller Introvert sannsynligvis ville bli innlagt på en psykiatrisk institusjon.

JTI sier noe om er hva du vil velge hvis du har anledning til å velge. Mange ganger har man ikke den muligheten. Det viktigste er at vi søker mot å bruke den riktige preferansen i den riktige situasjonen. Det sort/hvitt bildet som kritikerne kommer med, nemlig at vi enten er Ekstrovert eller Introvert, er en overforenkling av teorien, ofte fordi kritikerne vil framheve sin egen test/teori.

Personlighetspsykolog Dan P. McAdams har vært kritisk til enhver tilnærming til å forstå individer i reduksjonsmessige termer, spesielt for å karakterisere en person ut fra personlighetstrekk. I virkeligheten motsier folk ofte kategoriene modellene plasserer dem i. McAdams (1995) skrev: «En person kan man ikke bli kjent med uten å kjenne vedkommendes trekk. Men å vite karaktertrekk er ikke nok.» Han hevdet: «Personlighets-psykologer må først og fremst søke å kjenne personen» (McAdams, 1996).

I følge McAdams, bør vi gå gjennom tre lag med vurdering. Vi begynner med en vurdering av generelle personlighetstrekk, som han kaller:

  1. «Nivå 1» personlighetsvurdering, «det første nivået av å kjenne en person.» Moderne personlighetspsykologer bruker empirisk testede sett med trekkmål, som Neo-PI-r, som vurderer Ekstroversjon, behagelighet, samvittighetsfullhet, negativ emosjonalitet (ofte kalt nevrotisisme), og åpenhet (åpenhet for opplevelse).

Fra det innledende trekknivået, i følge McAdams, går en god fagmann inn på det andre nivået, og kjenner til personlige bekymringer:

  1. «[Personlige bekymringer] Man snakker om hva folk ønsker, ofte i bestemte perioder i livet, eller innenfor bestemte handlingsdområder. Hvilke metoder folk bruker (strategier, planer, forsvar og så videre) for å få det de vil ha, eller unngå å få hva de ikke vil, over tid, bestemte steder, og/eller med hensyn til bestemte roller ”(McAdams, 1996).
  2. På «nivå tre» får vi innsikt i en persons følelse av å finne mening og formål, deres egen forestilling om egenidentitet, som kommer spesielt fram på måtene de deler historier om seg selv. McAdams (1996) forklarte: «[Moderne menn og kvinner] konstruerer … mer eller mindre sammenhengende, følbare og livlige historier som integrerer personen i samfunnet på en produktiv og generativ måte, og gir en målrettet selvhistorie.»

Modeller er ikke helt korrekte, men likevel potensielt nyttige.

Kommersialiseringen av psykologien vil kunne redusere og ødelegge for en helt korrekt forståelse av hva et menneske er. Som medlemmer av et kommersialisert samfunn, risikerer vi derfor alltid å skape karikaturer av oss selv. Likevel kan en personlighetsvurdering være nyttig for å predikere atferd. I det minste kan det hjelpe i å normalisere bekymringer for hvorfor vi ofte føler, tenker og oppfører oss på spesielle måter.

Den Britiske statistikeren George Box hevdet: “Alle modeller er mangelfulle, men noen er nyttige.” Typologiske modeller hjelper oss med å forstå kontinuitetene i personligheten. Vi må bruke alle psykologiske teorier med forsiktighet, og ikke overfortolke, ei heller hevde at de har større presisjon enn det de har. På den annen side er menneskelige personligheter i stadig utvikling, ikke kun statisk. Mange populære personlighetstester er riktignok pseudovitenskap, men vi må være forsiktige med å forveksle det faktum med den falske forestillingen om at personlighet er en myte. Det er den ikke. Faktum er at personlighetstrekk er et fenomen. De er ikke faste, men relativt stabile, lett observerbare og de har ganske tydelige konsekvenser

Selv de harde vitenskapene bygger på og bruker modeller, og involverer seg nødvendigvis i sine egne former for reduksjonisme.

Box (1979):

Det ville være veldig bemerkelsesverdig om et hvilket som helst system som eksisterer i den virkelige verden, kunne være nøyaktig representert av en hvilken som helst enkel modell. Imidlertid gir utspekulerte utvalgte, kritiske modeller ofte bemerkelsesverdige tilnærminger. For eksempel er loven PV = RT relatert trykk P, volum V og temperatur T for en ‘ideell’ gass via en konstant R ikke helt sant for noen ekte gass, men den gir ofte en nyttig tilnærming og dessuten er strukturen informativ siden det kommer fra et fysisk syn på oppførselen til gassmolekyler. For en slik modell er det ikke nødvendig å stille spørsmålet ‘Er modellen sann?’ Hvis sannhet skal være hele sannheten, må svaret være ‘Nei’. Det eneste spørsmålet om interesse er: «Er modellen opplysende og nyttig?»

Hemmeligheten bak å kjenne en person

Modeller har sine begrensninger. Den aller beste måten å bli kjent med lagene i personligheten, og særegenheten til ens egen, faktiske personlighet, og en annens, er gjennom vennskap. Når man er sammen med gode venner kan man få fram andre sider enn dem man viser til daglig i ens jobb.

Når man bruker JTI så settes i gang en interessant reise i personlighet. Da starter man en selvoppdagelsesprosess som for enkelte varer resten av livet. Resultatet vil forhåpentlig bli at man oppdager ikke bare nye sider ved seg selv, men også hos andre. Da har man også startet noe som sannsynligvis også vil lede til større toleranse.  Det er et nyttig resultat.

En delvis omsrevet artikkel av: Blake Griffin Edwards