Til minne om årsstudiet

10833727_10152813188206413_856541498_n
Illustrasjon: Ingvild Döderlein Åsebø

Opptaksordningen til profesjonsstudiet i psykologi ved Universitetet i Bergen er i ferd med å omlegges, fra å være basert på karakterene fra årshenheten i psykologi, til Samordna Opptak og videregåendekarakterer. I den anledning skriver Olav Tveit en minnetale til årsstudium slik det har framstått for et stort antall studenter.

 

Om en liten tid er årsstudiet i psykologi borte og begravd. Det tilhører fortiden, historien, og slik det var da jeg var ung. Dette gjelder i hvert fall årsstudiet slik vi som har vært gjennom det kjente det, eller kanskje fortsatt kjenner det, i kropp, sjel og hele vår væren. For årsstudiet går langt forbi de fåtalls fagene og studiepoengene det består av. Årsstudiet – selve ordet «årsstudiet» – rommer for mange et diffust hav av ambisjoner og angst, storhet og sorg, lykke og last, erfaringer som i hvert fall ikke Lånekassen bryr seg med å måle. Selv om det faglige innholdet ved årsstudiet forblir, er det viktig at vi som har kommet fra det i mer eller mindre god behold husker dets egentlige innhold.

Joda, vi lærte vårt om Festingers indre konflikter og Bowlbys sensitive mor, om Skinners lærenemme rotter og Freuds relasjon til sin far. Men blir vi bedt om å begi oss ut i litt fri assosiasjon rundt årsstudiet slik vi kjenner det, er det allikevel ikke denne bunten av halvfordøyd kunnskap vi lirer av oss. Ordvalget går heller i retning av forventning, virketrang, faddere (profesjon ja? Høhø lykke til), lærelyst, ferske bøker, jusbygget (kliss like jusfolk), lesesal, flittighet, vekkerklokke (umenneskelig tidlig), slumre litt (herregud altfor sent), tvil, bytte av lesesal, fast plass på lesesal, regn ute, sol ute(!), jeg inne, jeg i sinnet, fast plass på lesesal opptatt (hvem tror hun at hun er?!), ti minutter tidligere alarm, plassen er faen meg min, sidemann guler boka i hjel (ustrukturerte tulling), jeg guler boka i hjel (mye viktig her), savner dagslys, sidemann sitter på facebook (umotiverte tulling), jeg sitter på facebook (viktig med pauser), full lesesal (heldigvis fast plass), gråt på gangen, angst, gråt på lesesal, søvnløs natt, brekninger, eksamen, alkohol (ikke alene denne gangen), hjem, sove, sove, smuglese eksamensbesvarelsen (faen! det var ikke Lopez han andemannen het), manisk oppdatere Studentweb, en bokstav, A (jubel og skryt), B (gråt og trøst), C (ville egentlig aldri inn på profesjon uansett), og jaja, nytt semester, nye muligheter. Repeat.

Men hva med årsstudiet i en kulturell kontekst? Antropologene liker å vektlegge et samfunns behov for et markant skille, et før og et etter, som markerer at man nå er voksen. Norge er ikke kjent for slike dramatiske overgangsriter – vi tar på oss en hvit kappe for pengenes skyld, vi drikker vår vei fra videregående til universitet, alt uten dramatikk, uten strev. Noen drar i militæret for å beskytte konge og fedreland (dvs. stå foran slottet og smile, eller leke krig et sted langt nord i landet), mens andre reiser med Ten Sing-koret sitt for å redde verden (dvs. lære noen fattige barn å synge, eller vise dem hvordan man smiler på selfies). Men landet vårt har fremdeles ett område preget av slit, dramatikk, tap og svik, dømt til å skape ekte borgere av enhver som prøver seg. Du sier det var tøft i militæret? At du fant deg sjæl på folkehøgskolen? Jeg fnyser. Pøh, jeg har gått årsstudiet i psykologi, opptil flere ganger!

Jeg er altså ikke frekkere enn at jeg opphøyer årsstudiet til et avgjørende ritual for unge mennesker i vår kultur og samtid. Et ritual som om litt er historisk. Jeg er heller ikke frekkere enn at jeg benytter anledningen til å formulere en aldri så liten hypotese om hvilke konsekvenser avlivingen av dette ritualet får for fakultetet. Hypotesen er basert på min vage forståelse av kognitiv dissonansteori, og går som følger: de mange timene man på årsstudiet legger ned i pensumlesing skaper en ubehagelig tilstand av dissonans hos studenten (dette er vel egentlig ikke verdt strevet). Studenten kan redusere sin dissonans ved enten i) å lese mindre eller ii) å forsterke sine positive holdninger til psykologifaget generelt og profesjonsstudiet spesielt. De som kommer inn på profesjonsstudiet er individer som mest sannsynlig har fulgt sistnevnte strategi, og resultatet er et knippe psykologstudenter som ikke har annet valg enn å elske sitt fag og sin studieretning. Prediksjonen blir således at fremtidens profesjonskull, uten årsstudiet i sin ryggsekk, vil ha et mer nøkternt forhold til sin plass på fakultetet, sammenlignet med tendensene til selvdyrkelse vi ser i dagens ferske kull. Kontroversielt, javel, med der var det sagt. Det er videre opp til den ivrige leser å samle et empirisk materiale for å tilbakevise denne småfrekke påstanden.

Årsstudiet har altså snart gått ifra oss, og svulstige formuleringer er nødvendig for å beskrive de personlige og samfunnsmessige konsekvensene dette får. Men misforstå meg rett; poenget er ikke å kritisere overgangen til Samordna opptak som opptaksgrunnlag for profesjonsstudiet. Det er mulig det er en klok avgjørelse, både med tanke på fakultetets økonomi og studentenes velvære. Poenget er utelukkende å oppfordre alle som har vært levende vitner til årsstudiet, slik vi ennå kjenner det, å sammen minnes de følelsene og erfaringene det ga oss. På godt, og kanskje aller helst, på vondt.

Årsstudiet i psykologi ved UIB (1964 – 2016)

Gråt ikke ved min grav, for jeg er ikke der.
Jeg lever blant minner hos de jeg var nær.
La tårene vaske bort sorger og savn.
Jeg er ikke borte, jeg er i havn.

Annonse