Helsearbeidere burde anstrenge seg for å finne metoder som baserer seg på menneskerettighetene og den norske grunnloven, ikke la seg inspirere av fremgangsmåter som minner om tortur og barnemishandling, skriver Natalie Simensen.
Tekst: Natalie Simonsen
Student ved Det psykologiske fakultet
I debattinnlegget der to studenter beskriver hvordan de tenker at lovverket om tvang i psykisk helsevern er mangelfullt gjennomtenkt av de som satt på Stortinget da loven ble vedtatt, hevder de å belyse den grunnleggende konflikten mellom rettsliggjøring og pragmatisme i terapi/helsehjelp. Videre fremhever de at det er viktig at fremtidige psykologer forstår konsekvenser av å lovfeste pasientrettigheter så vel som å foreslå grenser for tvangsbruk i lovene. Studentene ramser opp kriteriene i psykisk helsevernloven, §3.3. Forutsetningen for bruk av denne paragrafen er at pasienten har en alvorlig sinnslidelse og at farekriteriet eller behandlingskriteriet er oppfylt i tillegg. Dette er altså kriteriene for en tvangsinnleggelse i psykisk helsevern.
Ikke tillatt med tvang i behandling
I innlegget til studentene beskriver de ikke hjemmel for bruk av tvangsmidler slik det er beskrevet i §4.8 i den samme loven. Den slår fast at bruk av tvangsmidler skal være uomgjengelig nødvendig. De unnlater også å nevne §25 i forskrift til psykisk helsevernloven. Der står det at det ikke er tillatt å bruke tvangsmidler i behandlingsøyemed, og i kommentaren til denne forskriften står det uttrykkelig at tvangsmidler ikke skal brukes i behandlingsøyemed eller som straff. Det er besynderlig at disse studentene med vyer om hvordan framtidige psykologer skal forholde seg til lovverket og det de hevder er pasientens beste og behov, samtidig som de tar en psykolog i forsvar når hans behandlingsmetode er klart lovstridig.
Studentene tar til ordet for at andre faggrupper enn fagdommerne bør konsulteres for å få riktige avgjørelser i rettsapparatet. De viser til at juryens flertall bestående av et flertall med lekfolk fattet en avgjørelse som var annerledes enn det tingretten kom fram til. Det diskuteres hvorvidt jurysystemet i Norge er en trussel mot rettssikkerheten. I Norge som rettsstat er det et prinsipp at alt myndighetene foretar seg ovenfor befolkningen skal være hjemlet i lov eller forskrift. Det juryen kom fram til ser for meg ut til å være ufaglærtes skjønn, der de ikke har hatt innsikt i hverken rettsikkerhet eller forskriften det åpenbart er brudd på. Juss-studenten burde tatt til ordet for en slik forståelse.
Minner om tortur
Det framkommer ikke i artikkelen hvorvidt den autistiske gutten har en alvorlig sinnslidelse, men studentene hevder at guttens utagerende atferd er årsak til tvangsinnleggelsen og at helseinstitusjonen hvor gutten var innlagt ikke besitter nødvendig behandlingskompetanse til å møte guttens helsebehov. Institusjonen bør derfor berømmes for å innhente eksperthjelp. Jeg tviler på at institusjonen var klar over at psykologen skulle ta i bruk lovstridige metoder. Jeg undres også over at studentene ikke belyser makten som blir brukt i behandlingen. Maktutøvelsen da den autistiske gutten holdes fast mens han blir bedt om å reise seg, hvor en kaffekopp er lokkemiddelet har elementer av atferdsmodifikasjon, hvor den autistiske gutten skal resignere til lydighet. Episoden framstår som svært krenkende. Den minner om tortur som blir brukt for å fremtvinge tilståelser. Dette kaller studentene helsehjelp.
At den omtalte psykologen tidligere har lykkes med sin metode overfor autistiske barn med suksess framkommer mer som barnemishandling, som også er straffbart. Denne psykologens metoder bør ikke framstå som forbilledlig. Den autistiske guttens resignasjon framkommer gjennom at han spiser lunsj i et sosialt fellesskap bestående av psykologen og pleierne. Enhver som har tilstått under tortur vil opprettholde den samme forklaringen så lenge torturisten er tilstede. Sannsynligvis av frykt for nye krenkelser. Ikke fordi forandring har funnet sted. Episoden som blir beskrevet burde inspirere helsearbeidere til å anstrenge seg for å finne metoder i helsehjelp innenfor norsk lovverk som baserer seg på menneskerettighetene og den norske grunnloven. Der det står at ingen må utsettes for tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff.