Til alle nye psykologistudenter i Bergen

Dette innlegget er 5 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.
Foto: Nora Paulsen Skjerdingstad

Ansvarlig redaktør

Orienteringsmøtet i Grieghallen var startskuddet. Leveren har fått juling, vennskap har blitt inngått og viljer har kollidert. Nå begynner hverdagen som en student ved Det psykologiske fakultet. Fra studenttidsskriftet Katarsis – velkommen!

Fakultetsbygningen, Bjørn Christiansens hus, er egentlig ikke noe særlig å skryte av. Det er et stygt, grått hjørne i en gate som du kan følge ned til Byparken eller opp til Universitetsmuseet, severdigheter som definitivt er mer praktfulle enn fakultetet. Mulig at Bjørn vrir seg i graven når jeg skriver det, men poenget er uansett at det nå er ditt stygge hjørne av verden, hvert fall i en periode av livet.

Når du går opp betongtrappene i huset til Bjørn går du i de samme trappene som psykologistudenter har gjort siden før du ble født, og som psykologistudenter i dine barns generasjon kommer til å gjøre etter deg. Her kommer noen råd som jeg håper treffer en tone et sted mellom de seremonielle, men utdaterte rådene fra universitetet og de velmenende men klønete rådene fra fulle, viderekommende studenter.

Ikke ta studiene for seriøst. Jo, det er bra å ta studiene mer alvorlig enn du tok videregående, og forhåpentligvis er du interessert nok i faget til at du ikke trenger noe særlig press. Men husk at det er ingen som bryr seg like mye om hvor gode karakterer du får som deg selv, og at også professorene dine tar lunsjer som varer en time eller to for lenge. Bruker du tiden på fakultetet til å bygge din egen karakter er det ofte slik at de gode karakterene følger etter.

Professorene vet ikke alt. Flere underviser i temaer som de hverken er eksperter i eller forsker på selv. Mange er flinke til å innrømme egne kunnskapshull, mens noen av dem tviholder litt for hardt på en utdatert arroganse. Fellestrekket er at de aldri har like mye peiling som du tror, så vær kritisk, selv når de er overbevisende nok til at du har lyst til å la være. Hvis du forlater fakultetet som en papegøye heller enn en som kan anvende faget på en selvstendig måte har du ikke brukt perioden som psykologistudent til ditt ypperste potensiale.

Ta initiativ. Ta sosialt initiativ, ta faglig initiativ og ta initiativ i studentorganisasjoner. Finn deg noe som gjør at du kjenner på engasjement også utenfor lesesalen, om det så er bordtennis, skriving eller studentpolitikk, om organisasjonen heter Katarsis, Psykologisk Studentforening eller Studentersamfunnet. Du blir kjent med andre studenter, du lærer noe nytt om verden og du får brukt evnen og viljen til å bidra til noe større enn deg selv.

Ta med deg psykologien ut i verden. Engasjer deg i samfunnsspørsmål, delta på debatter, utkonkurrerer den ufordragelige selvhjelpslitteraturen. Du skal bruke det du lærer om å være menneske til å bedre ditt eget liv og livene til de rundt deg. Hvis fagfeltet vårt ikke kan brukes i møte med verdens problemer har psykologien blitt et stakkarslig og utdatert fagfelt. Som psykologistudent har du nå ansvaret for at det ikke skjer. Vi er alle ansvarlige for at kunnskapen om hvordan vi tenker, føler og handler blir vektlagt i det offentlige og private ordskiftet.

Til slutt: Vær utforskende. Vær tolerant i studentlivet og fagforståelsen din, eksperimenter med ting som du ikke har prøvd før og ikke vær redd for å ta valg som er så dumme at du faktisk lærer noe av dem. Forhåpentligvis forlater du fakultetet med en større forståelse av ditt eget og andres liv, og tar med deg psykologiske verktøy til å bygge resten av livet ditt. Jeg håper du får et godt opphold her, uansett hvor lenge du velger å bli. Lykke til!

Dette innlegget er 5 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.