Om nøyaktig 47 sekunder kommer døren til å gå opp. Jeg kan høre de lette stegene som beveger seg nærmere. Straks vil hun komme inn. Hun banker aldri på, bare lister seg inn. Jeg vil sitte og stirre ut av vinduet. Hun vil sette seg i den burgunderrøde skinnstolen ved siden av meg. Vi vil begge sitte vendt mot vinduet, sånn at vi må anstrenge oss for å se hverandre i øynene, skulle vi plutselig få lyst til det. Regnet vil fortsette å piske mot den rektangulære ruten. Hun vil se bekymret ut.
“Hvordan har dagen din vært?” vil hun spørre, slik hun pleier. “Bra” vil jeg svare, slik jeg pleier.
Du vet jo allerede, vil jeg tenke, vitende om at også dette er en tanke hun nå får erkjenne. Stillheten vil så legge seg over oss som et vått ullteppe. Hun trenger ikke å snakke med meg. Hun vet hva jeg tenker.
Det var hun som ville det. Argumentet hennes var at det ville føre oss nærmere. Hjelpe oss å forstå hverandre bedre. Parterapeuten vi oppsøkte mente det samme. Hun kom hjem med skanneren på bryllupsdagen vår i fjor og kalte det en gave. Jeg tenkte det var vanvidd. Den gang ante hun selvsagt ikke hva som foregikk i min bevissthet. Og jeg valgte å tro det var godt ment, at hun virkelig forsøkte å gjøre noe godt for oss.
Thought Decoder
The Science of Mind Reading
Stod det med sølvskrift på den hvite esken som skanneren lå i. Fremragende nevrovitenskapelig forskning og avansert teknologi har gjort det mulig å lese andres tanker. Velkommen til fremtiden.
Thought Decoder består av en skanner og en analysator. Skanneren, på bare noen få millimeter, skulle implanteres ved hjelp av en mikroincisjon. Den ville lese av semantisk nevral aktivitet i min prefrontale korteks. Data som avleses blir projisert til analysatoren som implanteres rett bak hennes venstre øre. Der inne, i hennes venstre temporallapp, ville hun kunne dissekere mine tanker uten at jeg trengte å uttale et eneste ord.
“Hva tenker du på?” spør hun mens hun òg stirrer ut av vinduet. Hun spør stadig om det. Nå i større grad enn tidligere. Jeg snur hodet til siden og ser på henne. Små furer har sprunget frem i den ellers glatte pannen hennes. “Du sier så lite” sier hun.
Det var grunnen til at jeg gikk med på det. Hun mente jeg sa for lite. Delte for lite av meg selv. Ble mer og mer fremmed for henne med årene. Hun kalte meg unnvikende. Kanskje jeg er det, men nå har hun jo full tilgang til mine tanker. Og likevel skal hun spørre.
“Vet du virkelig ikke hva det er jeg tenker?” spør jeg. Hun snur sitt hode for å møte mine øyne. Vi blir sittende og se på hverandre i hver vår burgunderrøde stol mens det bøtter ned fra himmelen. I øyekroken skimter jeg et lynnedslag som etterfølges av dundrende torden. “Jeg aner jo at noe er på gang”, svarer hun.
Så klart aner hun. Hun vet. Hun vet at jeg elsker henne. At jeg vet om ham. Han hun mente bare var en venn. At jeg forakter henne for det hun har gjort mot oss. At jeg valgte å bli hos henne likevel. At jeg er redd for å miste henne. At jeg motvillig gikk med på å selge sjelen min til en teknologisk duppeditt fordi jeg er redd for å miste henne.
“Det er vondt for meg å se deg sånn”. Hun ser fremdeles bekymret ut, men jeg innser at det trolig er en fasade. Jeg skulle avsluttet det når jeg visste at hun ikke var til å stole på. I stedet lot jeg meg overtale til å tenke at jeg var problemet. At hun trolig ikke ville kommet nærmere ham hvis jeg hadde klart å gi mer av meg selv. Jeg har meg selv å klandre.Tullingen er den som velger å kringkaste sine tanker. Jeg må tenke med omhu, og det er utmattende.
Da jeg foreslo at jeg skulle få tilgang til hennes tanker, ble hun rasende. Hun anklaget meg for å ikke stole på henne. Tiltro er fundamentet i et forhold, sa hun. Hun mente jeg var syk i hodet som kunne foreslå noe sånt. Jeg orket ikke at vi skulle krangle, så jeg nevnte det aldri igjen.
Det er hun som bryter stillheten som på nytt senket seg over oss. “Jeg har tenkt på en ting”, sier hun med samme forsiktighet som når man pakker en skjør glassvase ut av hvitt silkepapir. Jeg snur hodet vekk fra henne. Orker ikke å se inn i de kalde blå øynene.
“Jeg skjønner at du har det vanskelig nå, og jeg lurer på om jeg bare gjør det verre for deg. Alle forhold kan jo være litt turbulente til tider, men vi kan ikke holde på sånn for alltid.” Hun legger en varsom hånd på overarmen min. Jeg stivner til. Forsøker mitt beste for å puste jevnt.
“Jeg tror vi begge kan ha godt av å få litt avstand. Kanskje det vil gjøre deg bedre, jeg vet ikke.” Jeg kan høre at det koster henne å si disse ordene høyt. Likevel har jeg vanskelig for å synes synd på henne. Det er tross alt hun som tvang meg inn i dette eksperimentet.
“Vil du fortsette å ha tilgang til tankene mine, da?”, spør jeg brått. Ordene ramler ut av munnen før jeg rekker å fange dem. Jeg velger å trosse kulden og møte hennes blikk. Vått, blått og kaldt. Hun har hele havet i øynene.
“Du må tro meg når jeg sier at jeg ikke kan lese tankene dine”, sier hun og gir fra seg et tungt sukk. Hun bryter mitt blikk og ser ut av vinduet igjen. Vinden har begynt å ule. Det blåser opp til storm.
“Jeg skjønner at du ikke kan noe for hvordan du har det. Det er jo ikke deg, det er den forbanna sykdommen”.
Jeg forstår ikke hva det er hun snakker om, så jeg tier. ”Du vet at jeg fremdeles er glad i deg, sant?” Hun pakker utsagnet inn som et spørsmål. Jeg vet ikke om hun forventer et svar. Noe stort og hardt setter seg fast i brystet mitt. En ulmende følelse melder sin ankomst.
“Jeg besøker deg igjen snart”, sier hun med et lunt smil. Jeg forsøker fremdeles mitt beste for å puste. Hun kysser meg lett på kinnet. Så reiser hun seg opp og lister ut av rommet med de samme lette stegene hun kom inn med. Jeg hører døren lukke seg bak meg. Ute fortsetter tordenværet å herje. Det er ingen antydninger til opphold i nærmeste fremtid.