Teater om giftig kjærlighet

Dette innlegget er 6 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.
Bilde: Nora Martine Hjelle Strand (Foto: Oda Holmvik Bredvold)

Jens-Emil Furu
Skribent

“Å eie noe(n)” er et dypt personlig stykke om livet i et manipulativt kjærlighetsforhold. Katarsis har lest manus og tatt en samtale med dramatiker, regissør og tidligere psykologistudent Oda Bredvold om den kontrollerende kjærligheten og psykologiens innflytelse på hennes skriveprosess.

 

“Jeg har aldri vært med i en plantegruppe, men jeg begynt å ta vare på avleggere nå fordi vi skal ha dem med i forestillingen”, ler Oda Bredvold i støyen på Blom. Hun er både regissør og dramatiker for “Å eie Noe(n)”, Immaturus’ andre hovedproduksjon dette semesteret. Det er fiksjonelt, men allikevel har stykket sin klare inspirasjonskilde i Bredvolds egne erfaringer med å være i et manipulativt kjærlighetsforhold.

I stykket møter vi Simon og Ravna. De går i en plantegruppe; en sosial gruppe der man går tur og lærer om sopp og urter og vekster, og blir fort forelsket i hverandre. Men i dette gryende kjærlighetsforholdet våkner Simons narsissistiske og kontrollerende tendenser til liv noe som endrer ikke bare Ravna, men også alle de som står i relasjon til dem.

Handlingen utspiller seg vekselvis i en realistisk dramatisk setting og i hovedpersonenes drømmer. Gjennom disse to fortellernivåene får vi et portrett av en arketypisk manipulativ personlighet, belyst både gjennom dens negative påvirkning på menneskene rundt og de ubevisste motivasjonelle prosessene som gjør dem slik de er.

Hendelsene i stykket er fiktive, men Bredvold legger ikke skjul på at det finnes mye Oda i Ravna, og at den sosiale dynamikken som utspiller seg på scenen speiler hennes tidligere kjærlighetsforhold.

 

“Watch out for these signs”

Tenker du på stykket som en advarsel til andre?


– Jeg har i alle fall et håp om at det skal være litt sosial læring i det. De som medvirker i stykket forteller meg ofte at de har opplevd folk som er sånn som Simon. De kan si: Jeg var sammen med en fyr som var sånn, min far er sånn, osv. Stykket blir et bilde på den premature usunne relasjonen, i det at det inneholder mange av de tendensene som gjør at man endrer seg og formes i forhold til en persons clever way å være kontrollerende

Simon er veldig flink til å skaffe seg sympati, han spiller på at han har hatt det vanskelig i livet, moren er syk, faren var slem. Han gjør seg litt stakkarslig, men har likevel hele tiden kontrollen, og slik gjør han seg til et uløselig problem for Ravna. Hun kan ikke gå med på hans urimelige krav uten å miste seg selv, men hun kan heller ikke stå imot ham uten å såre ham.

Oda kaller atferden Simon utviser “en selvoppfyllende profeti”, hvor hans manipulative personlighet og atferd uunngåelig skaper en giftig dynamikk mellom menneskene rundt ham. Og i denne dynamikken forsterkes igjen hans kontrollbehov.

 

– Vanlige mennesker er utstyrt med empati og sympati, så hvis noen har det tungt eller vanskelig så tuner man seg inn på deres behov og gir dem den sympatien de krever. Men hvor er det grensen går, fra at det er normalt, til at det blir noe patologisk man bruker for å kontrollere folk? De spiller bevisst på den menneskelige tendensen til å ville gi sympati.


Psykologisk teori som ramme


Teksten bærer preg av Bredvolds interesse for psykologi. Sosialpsykologisk teori har vært med å informere hennes forståelse av hvordan Simon klarer å snu plantegruppens medlemmer mot hverandre,. Et tragediekor tar av og til rollen som professor, og får leseren til å reflektere rundt de psykologiske mekanismene i dramaet. I tillegg har drømmesekvensene en umiskjennelig psykoanalytisk karakter der Simon og Ravnas ødipale og seksuelle fantasier kommer til uttrykk.

– Jeg hadde veldig mange drømmer i etterkant av denne relasjonen. Jeg jobbet meg liksom ubevisst gjennom det i over et år etterpå. Helt til jeg kunne sitte på fanget hans i drømmen og ikke være redd ham i det hele tatt.  Derfor har det vært vært viktig å hente drømmene frem, fordi de forteller noe om hva Ravna føler om ting. Sånn egentlig.

Teater som speil

– Har det vært terapeutisk for deg å jobbe med dette stykket?


– På en måte er det jo det. Jeg har slitt veldig med å forstå om det egentlig var så ille. Ødela jeg egentlig en frisk mann? Forlot jeg ham, i total angst, på grunnlag av noe helt annet som kom fra meg? Var det uberettiget at jeg tenkte at jeg ikke kunne være med deg fordi du en gang kommer til å drepe meg med pistol? Men, allerede på første gjennomlesning med skuespillerne så jeg at de reagerte, og det var terapeutisk i seg selv.

– Det er også de spørsmålene vi prøver å reise med dette stykket. Er det egentlig sykt det de gjør? Eller er det bare menneskelig?

Å eie noe(n) har premiere på kvarteret på lørdag 14. April og spiller frem til lørdag 21. April

Dette innlegget er 6 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.