Syk Pike – Münchausen som folkesykdom

Dette innlegget er 1 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.
Foto: Ymer Media/Oslo Pictures

Nyhets- og debattredaktør

Syk Pike av Kristoffer Borgli er en god og bitende skarp mørk komedie. Hva betyr det at man kan få masse oppmerksomhet av å lage utstilling av egen sykdom og psykisk lidelse?

Det er noe alvorlig galt med Signe. Blod over alt. En person er bitt i halsen av en hund og blør kraftig i fanget hennes. Signe er i sjokk, men hvis man ser nøye etter er det noe som glitrer dypt i øynene hennes. På vei gjennom Oslos gater, med en hvit bluse dryppende av blod går det plutselig opp for Signe at sårbarhet gir mye oppmerksomhet. 

Barista Signe (Kristine Kujath Thorp) og samtidskunstner Thomas (Eirik Sæther) er kjæresteparet fra helvete. Begge er narsissistiske og forholdet deres er preget av konstant kamp om oppmerksomhet. Signe begynner i det små, med for eksempel å fake en hyperallergisk reaksjon under kjærestens utstillingsåpning for de latterlige skulpturene han lager av stjålne møbler (ta den Cezinando). Filmens hovedspor begynner når Signe tar et drastisk steg for å få alles øyne rettet mot henne: Det russiske legemiddelet Ledixol gir så groteske utslett at ingen kan se vekk.

Det groteske og det vakre

Etter hvert som Signe blir mer og mer syk av pillene hun tar, får hun mer og mer oppmerksomhet. I tillegg til masse omsorg fra bekymrede leger, får hun et intervju med D2 og det blir skrevet en forsidesak om henne i avisen.

Det mest slående eksempelet på den sykdomsbetingede oppmerksomheten er at hun slår gjennom som modell når hun er på sitt aller mest frastøtende. Modellbyrået hun blir del av heter REGARDLESS, og booker utelukkende ukonvensjonelle modeller. Det er en blind modell, en modell med deformerte hender, og Signe. Når Signe – som ser alvorlig syk ut –  skriver under på kontrakten står det eksplisitt at de ikke har ansvar for helsen hennes. Skulle hun dø under et oppdrag er det ikke deres problem. 

Klimakset kommer under en fotoshoot. Hun er omringet av statuer à la Michelangelos David, selve symbolet på alt vakkert, og hun soler seg i blitzregnet. Selv er hun langt fra pen, men sminketeamet gjør så godt de kan, og sminker over de forferdelige sårene hennes. Øynene glitrer gjenkjennelig, som om oppmerksomheten gir liv til sjelen. Kroppen derimot forvitrer, og før siste bilde er knipset, kollapser hun i en pøl av eget blod. 

Signe forgifter seg selv, og blir mer og mer somatisk syk. Men, filmens tittel, Syk Pike , beskriver ikke bare fysisk sykdom – hva er det som gjør et menneske villig til å ødelegge sin egen kropp for oppmerksomhet? 

Hva er galt med Signe? 

Det er mye som kan være galt med Signe. Det er vanskelig å være sikker, og Signe er en fiktiv figur, men la meg spekulere:

Mange kjenner til de såkalte “mørke” personlighetstrekkene i den mørke triaden: narsissisme, machiavellisme, og psykopati. Joshua Miller og kolleger (1)Miller, J., Dir, A., Gentile, B., Wilson, L., Pryor, L. R., & Campbell, W. K. (2010). Searching for a Vulnerable Dark Triad: Comparing Factor 2 Psychopathy, Vulnerable Narcissism, and Borderline Personality Disorder. Journal of Personality, 78(5), 1529–1564. https://doi.org/10.1111/j.1467-6494.2010.00660.x. argumenterer for at det også finnes en sårbar mørk triade. I den sårbare mørke triaden finner man blant annet “sårbar” narsissisme. I motsetning til den grandiose narsissisten har den sårbare langt mer nevrotisisme, og er i stor grad drevet av hypersensitivitet for kritikk, og usikkerhet (2)Miller, J., Dir, A., Gentile, B., Wilson, L., Pryor, L. R., & Campbell, W. K. (2010). Searching for a Vulnerable Dark Triad: Comparing Factor 2 Psychopathy, Vulnerable Narcissism, and Borderline Personality Disorder. Journal of Personality, 78(5), 1529–1564. https://doi.org/10.1111/j.1467-6494.2010.00660.x. Det kan også virke som om Signe kvalifiserer til en personlighetsforstyrrelse narsissistiske trekk. 

At Signe har Münchausens syndrom virker mindre spekulativt. I diagnosemanualene heter lidelsen egentlig  “factitious disorder imposed on self” og kjennetegnes av at en person påfører seg selv sykdom, eller overdriver symptomer for å gå inn i en pasientrolle. Motivasjonen er ofte knyttet til et behov for oppmerksomhet eller omsorg (3)https://nhi.no/sykdommer/psykisk-helse/diverse/munchausens-syndrom/

Subjektiv suverenitet

Det er ikke bare Signe som er syk. Slik jeg leser Borgli diagnostiserer han også samfunnet. Filmen er en studie i hva som skjer når subjektiv opplevelse får for mye etos.  Tematikken går igjen på flere områder, den første er i kunstmiljøet, som Signe har veldig lyst å bli del av. 

Akkurat som det er vanskelig å være ærlig om keiserens nye klær og lengden på Solomon Asch’ streker, er det heller ingen som tør å heve stemmen og si at Thomas’ kunst er dårlig, eller at Signe ikke burde være modell. Smak er jo som kjent subjektiv, og hva man egentlig tenker er ikke direkte tilgjengelig for andre. At sosialt press gjør at man skjuler hva man egentlig mener er godt dokumentert i sosialpsykologien (4)Karsau, S. R. (2021). What is preference facilitation? https://www.psychologytoday.com/us/blog/the-gravity-weight/202104/what-is-preference-falsification

Som smak, er opplevelsen av sykdom og lidelse også subjektive, så lignende sosialpsykologiske krefter virker her også. Det naturlig at man tror på de syke, for de trenger tross alt støtte og pleie. Stort sett har destigmatisering av både somatisk og psykisk sykdom vært positivt, allikevel kan det gå for langt, særlig når sykdommen er selvpåført. Nettopp fordi det kun er Signe som har innsikt i sin unike og dype lidelse, kan andre umulig forstå hvor vanskelig det er å være henne. Derfor har de heller ingen rett til å grave i Signes sykdom og åpenbare psykiske problemer. Dette gir føde til Signes tendenser til narsissisme og Münchausen. Hvordan kan man kritisere noen som lider så dypt som Signe? Hun sier dette: 

Det er ingen som har fri vilje. Det er ingen som vil være psykopat.

Å kalle folk for psykopater har gått litt av moten, og som nevnt syns jeg personlighetsforstyrrelse med narsissistiske trekk treffer bedre. Uansett kan man spørre seg om Signe har rett: gjør en personlighetsforstyrrelse deg mindre moralsk ansvarlig?

Carl Elliot (5)Kortmann. (1998). Elliott, C.: 1996, The Rules of Insanity Moral Responsibility and the Mentally Ill Offender. Medicine, Health Care, and Philosophy, 1(2), 178. https://doi.org/10.1023/A:1009943120478 argumenterer for at personlighetsforstyrrelser kun påvirker hva du ønsker, og ikke i streng forstand evnen du har til å styre atferden din selv. Altså har Signe fri vilje – selv om hun skulle lide av en personlighetsforstyrrelse. Lidelser som påvirker oppfatningen din av virkeligheten som psykoselidelser, frarøver deg derimot i større grad den frie viljen og fører oftere til at siktede blir vurdert som utilregnelig. 

Og gjør det noe med ansvaret hennes at hun virker som en sårbar, og ikke en grandios narsissist? På den ene siden er det naturlig å være mer grei mot de svake, det vanskelig å kritisere en som ligger nede (på sykehussengen). Samtidig kan det hende at den sårbare narsissisten vil utnytte akkurat dette. 

Det er vanskelig å være sikker på hvor skyldig Signe er i sine egne synder, men en ting er tydelig: Signe er en Syk Pike

Dette innlegget er 1 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.

Referanseliste[+]