Sublimert: Stabilt Sideleie

Dette innlegget er 6 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.

 

Lillian Särnmo

Thea Grepperud
Skribent

Lilian Särnmo
Illustratør

 

Hei, unnskyld, men –
hva er egentlig definisjonen av et hjem
sier den noe om hvordan man kan finne det igjen
om man ikke vet hvor man la det?
Kan man bli hjemsøkt av å søke
uten å finne frem
Og sies det noe om hvordan det lages
eller hvordan det går fra
helt til brutt
for jeg mener
det er noe brutalt med den verden vi står i
den vi puster, faller, forsøker å forstå i
og det sammenfaller vel kanskje med hele hjem
at jeg bar alt hele veien selv
for samhold vises
i at jeg holdt meg samlet
når jeg brøt sammen
under lyden av tomme rom –
For det var noe med de gangene
eller, strengt tatt var det vel alltid
myke strenger av strenge blikk
strikket fengslende nett rundt veien jeg gikk
om strikken holdt på å briste
stengte jeg meg jo inne
i meg selv
Og jeg ristet litt i muligheten for å bryte ut
men det var alltid helt innforstått
at utbrudd var
langt utenfor alt ansett som innenfor
og innen noe ble sagt
var alt allerede sant
for ansikter har i blant sin egen stemme
og det stemmer
at stemningen i hjemmet sa sitt

Det er jo selvfølgelig at jeg aldri ble kalt skatt,
for min verdi måles kun i netto
det er nettopp som det ble sagt
«hun bidrar ikke akkurat til fellesskapet»
Den evige himlingen lærte meg hvor skapet skulle stå:
at alt jeg skapte var min egen feil
at alle levde i forståelse av at jeg ikke kom til å nå
særlig langt
uansett hvor forsiktig jeg forsøkte å gå
Og det er vel sånn jeg vet jeg kommer fra et
møblert hjem
for alt jeg har vokst opp i har siden vokst inn i meg
men jeg var vel strengt tatt
minimalismens uryddige bakside
rotet med alle
og alle som ville fikk vokse inn i meg

For her måles styrke i hvor mye du kan bære
uten at det synes
og det var tydelig ganske tidlig
at svakheten min ikke burde vises.
Så alt ble vel som det måtte være:
hver gang dere kom hjem måtte jeg rydde
meg selv av veien
for det jeg prøvde å si
kunne aldri veie opp for det dere ønsket
jeg skulle klare å bli
eller helst allerede skulle klart å være
og nå klarer jeg ikke å være
alene
Min verdi vektes evig av andre
og jeg prøver å finne meg selv i disse
som finnes på en mindre labil side
av en virkelighet der det eneste stabile jeg har
er sideleiet dere gjentatte ganger la meg i
Kjærlighet kan vel også måles
i behovet dere har
for at jeg overlever
og det er vel betydningsløst
hvordan slike krav overleveres
for selv jeg skjønner jo at det krever
mye å holde meg fast
når jeg smuldrer mellom egne fingre
Jeg skjønte visst aldri ratioen helt
mellom å være hel
og det å hele en oppskjært kropp
bare antok det som en del av et kjært samhold
at jeg teipet meg selv sammen
heller enn å be om hjelp til å rydde meg opp
Og det er vel også faglig forsvarlig
for kun det som er varig er vel egentlig farlig
så hvor mange forsøk teller
egentlig
når man uansett overlever i øde hus?

For jeg mente aldri å skape meg
eller, kanskje det nettopp var det jeg gjorde
for jeg prøvde vel alltid å titte ut av sårene dere sa ikke så ut
Og jeg skjønner at det oppleves som skammelig
å ha en datter som skammer seg
så inderlig over egen kropp
at hun ikke klarer å la være
å kutte den opp
og jeg mener ikke å fortsette å være vanskelig
men jeg finner det fremdeles så vanskelig å finne mening
og å skjønne hvordan man skal finnes som helhet
når alt fokus har gått til å dele seg opp

Det er jo skjønnsmessig, jeg forstår det,
men hele meg skriker etter
å forstå hva som egentlig skiller meg fra andre
men det er vel som alt annet
kun en feil jeg selv har skapt
for fragmentene er aldri samme størrelse som alt
og ingen spørsmål er større enn hvor det var
jeg falt så langt utenfor
at hele meg falt fra seg selv
men jeg føler meg så utafor
for tiden
måles i fortiden
og jeg klarer ikke
samle meg

Og jeg beklager at spør, men sier den definisjonen din
noe om hvordan jeg kan finne et hjem
for alle svarene finnes vel der
Hvem er jeg
og hvordan ble det sånn
for jeg søker etter løsning i hver en utløsning
men skjønner ikke den utløsende faktoren
Fakta er at jeg er grunnløs
evig bunnløs
og grunnen er at jeg er rotløs, var det det du sa?
Jeg er lei for det – jeg vet jeg er vanskelig å samtale med
og du har vel rett
løsningen finnes i dypet av meg
om vi graver langt nok ned finner vi roten til alt vondt
men det står vel der det også
at mange som en har prøvd
og alle som en har feilet
litt som den barndomsreglen
med enball og toball og treball
der alt endte i rent tullball
og ingen kunne løsne roten
for livet mitt er så rotete
og uansett hvor nøye jeg rydder
et barndomshjem
finner jeg aldri roen jeg leter etter

Og si meg – hvordan defineres egentlig
«en ødelagt person»
for om jeg er umulig å diagnostisere som annet enn
identitetsløs
hvordan skal jeg knytte det du sier til meg
uten at knutene blir for løse
men skulle kunne virker forløsende,
som manualen jo sier det bør være
Og sier den noe om hvordan jeg skal virke
som om jeg er virkelig
når ingenting virker ekte
og det virkelig er helt ektefølt at min virkelighet
er en helt annen enn din?

Du sier jeg aldri har kjent meg som noen
at jeg kun kjenner meg igjen i andre
om situasjonen er helt den samme
og det sammenfaller vel også med diagnosen
at jeg alltid vil søke
men aldri egentlig klare å finne
det manglende bindeleddet
som binder et fragmentert selv
sammen
Men jeg tenkte kanskje at vi kan prøve litt
likevel
for om jeg kan defineres ut ifra alt som mangler
kanskje boken din kan gi svar på hvem jeg er
uten mangler også
kanskje jeg en dag kan klare å bli så hel
at selv jeg, om jeg er nesten urovekkende heldig,
kan skjønne følelsen av
et selv
og kanskje jeg til og med kan forstå et hjem
som noe annet enn et hus man gjemte rotet bort i
for alle veier fører jo til et rom
Så om jeg bare skjønner hvordan dette kan gå
kanskje jeg en dag kan klare å følge riktig vei lenge nok
til å finne frem til mitt eget.

Dette innlegget er 6 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.