Sublimert: Sara

Dette innlegget er 6 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.
Foto: Pixbay

Sublimert

 

En spalte for tekster i grenseland mellom psykologi
og det skjønnlitterære. Ønsker du å sende inn egen
tekst? Send til debatt@katarsisuib.no

Skrevet av Sivert Straume. Først publisert i Katarsis 2004, 4. utgave.

Jeg er heldig som har Sara. Det er så deilig og ukomplisert med henne. Jeg ringer henne, og hun kommer. Jeg ber henne gå, og hun går. I mellomtiden har vi elsket— hvis man kan kalle det det.

— Blir du aldri forelsket i meg, spør jeg Sara, slik som andre kvinner blir?
— Nei, svarer hun.
— Blir du aldri trist når jeg ikke ringer?
— Nei, svarer hun, det vet du.

Jeg vet det. Men jeg trekker et lettelsens sukk hver gang hun forsikrer meg om at hun ikke blir såret. For -jeg behandler henne ikke som et menneske. Jeg behandler henne som en ting — en ting jeg kan la tjene meg slik det faller meg inn. Men hun blir ikke sint. Hun blir ikke engang trist. Og hver gang jeg kjenner et stikk av dårlig samvittighet, beroliger hun meg.

— Jeg føler ingenting for deg, sier hun.

Jeg sier: Å, det er så deilig og ukomplisert med deg, Sara. Det er så deilig med Sara. Det ringer på, jeg åpner, og der står hun på trappen og smiler. Hun kysser meg, griper hendene mine og lar seg føre inn. Jeg fører henne inn på soverommet. Det er varmt og lyst der. Klærne faller av oss. Jeg kysser henne. Griper hendene hennes og lar meg føre inn. Etterpå kler hun på seg for å gå. Hun smiler varmt til meg.

— Er du glad, Sara?
— Nei, svarer hun. — Er du?
— Jeg vet ikke, sier jeg.
— Vi kan gjøre det mer, hvis du har lyst.
— Jeg vet vi kan, Sara, sier jeg.

Sara går. Sara går og kommer. Og går kommer. Hun kommer og kommer og kommer. Ja!
Ja! Jåhh! roper hun. Åh! Ah! Åhja! stønner hun. Åh, du er så god, klynker hun. Så blir hun stille; ligger stille oppå meg, med øret mot brystet mitt.

— Var det godt, Sara, spør jeg.
— Nei, svarer hun.
— Kjente du ingenting?
— Ikke noe, svarer hun.

Sara blir ikke glad. Jeg behandler henne som en gudinne, men hun blir ikke henrykt. Sara er en ting. Hun har alle fasiliteter og funksjoner. Hun har kjøtt og blod, hud og hår. Hender og ansikt, pupper og lår. Hun snakker, smiler, sitter og går, ligger og står. Kommer og går. Men hun er en ting. Hun føler ingenting.

— Hvordan er det å ikke føle noe, Sara?
— Jeg vet ikke, svarer hun og kjemmer fingrene gjennom håret mitt.
— Hvordan er det å føle noe, spør hun tilbake.

Jeg ser opp på henne.

— Lurer du på det, spør jeg og begynner å lete etter ord som kan beskrive hvordan det er å føle.
— Nei, svarer hun, jeg har ikke den minste interesse av det, men du virker opptatt av det.
— Så du spør for min skyld?
— Alt jeg gjør, gjør jeg for din skyld, sier Sara ømt.
— Bryr du deg om meg? spør jeg og angrer med en gang, for jeg vet at svaret kommer til å smerte meg.
— Nei, sier hun.

Jeg vrir kniven rundt i eget sår.

— Ikke det minste? tigger jeg.

Sara ser alvorlig på meg.

— Hva foretrekker du nå, spør hun. Skal jeg fortsette å være ærlig, eller skal jeg si de tingene du ville likt å høre? Du vet, jeg kan spille, hvis det er det du helst vil.

Jeg vet hun kan spille. Slik hun spiller ekstatisk under akten og slik hun spiller glad hver gang hun smiler, slik kan hun også spille at hun elsker meg. Og hun ville spille feilfritt. Ikke på noe av det hun gjorde eller sa, skulle jeg kunne merke at hun var falsk. Hun skulle si mange ømme ting. Hun skulle fortelle meg hva hun beundret meg så mye for. Hun skulle gråte fordi hun savnet meg. Og hun skulle erklære at jeg betydde alt for henne. Og jeg skulle nesten tro på henne. Men hun skulle ikke føle noe som helst.

— Nei, Sara, sier jeg. Jeg vil du skal være ærlig, ellers har jeg mistet deg helt.
— Er du blitt forelsket i meg, spør Sara, slik du blir forelsket i andre kvinner?
— Jeg vet ikke, svarer jeg.
— Savner du meg? spør hun. Skulle du ønske jeg var en person, slik at du kunne elske meg?
— Ja, svarer jeg.

Sara slynger armene rundt meg og klemmer meg. Hun er varm.

— Jeg vet ikke hva jeg skal si, hvisker hun.

Og hun sier heller ikke mer. Hun bare trøster der hun kan. Hun trøster kroppen min. Så går hun.

Dette innlegget er 6 år gammelt. Informasjon i innlegget kan være utdatert.