Sublimert: Sandslott

De satt og bygde sandslott. Han og hun. Utstyrt med hver sin spade som foreldrene hadde gitt dem, og med hvert sitt smil som de hadde gitt hverandre. De tok det halvseriøst. Kastet sand på hverandre, lo, diskuterte. Det var deilig å være i øyeblikket; de skulle være på stranden hele dagen, og hadde ikke dårlig tid.

Hun våget seg frempå og foreslo at de skulle starte på begynnelsen: fundamentet. Hvis de skulle bygge flotte tårn, et slott som begge kunne si seg fornøyd med, måtte det hvile på en solid grunnmur. Han påpekte at de ikke hadde blitt helt enige om hvor stort slottet skulle være ennå, men så seg enig i at det uansett ikke kunne skade med et solid forarbeid. De smilte til hverandre. Det kom til å bli gøy å bygge sammen. Det var nok.

Etter at de hadde bygd og ledd seg gjennom den første perioden, upreget av hva de hadde satt i gang, begynte de å utforme planer for hvordan slottet skulle se ut. Han ønsket at det skulle være høyt og ragende, noe som andre ville bli stående og stirre på. Tenke seg til at noen kan bygge et sånt slott, ville de sagt. Når de ble ferdige ville de ha det perfekt. Hun ville at det skulle være litt mer jordnært, at de skulle bygge noe mer solid som kunne stå mot bølgene, et slott som ikke ville forsvinne med tiden. De navigerte seg vei mellom hverandres ønsker, for de orket ikke tanken på å begynne på nytt med noen andre.

Så var det å bli enige om hvor de skulle begynne hen. Han hadde begynt å forme tårnene, hun var påpasselig med å bygge opp muren på alle sider. Han ville nå noe praktfullt, hun ville beskytte slottet mot høyvann. De jobbet med hver sin del, så fikk de nærme seg hverandre til slutt. Mens de jobbet tittet på hverandre like ofte som før, men det var noe med blikket hans som hadde endret seg.

Han sluttet å bygge, og gikk noen skritt tilbake for å se på fremgangen. Så ble han kritisk. Påpekte sprekker i fundamentet han mente at de hadde ignorert, hevdet at de ikke kunne bygge høyere uten at tårnet veltet. Hun forstod ikke. Slottet stod jo stabilt? Hvorfor skulle han bygge så høyt? De kranglet. Sluttet å bygge videre, ble mer opptatt av å påpeke feil i den andres arbeid. Han stormet av gårde, og etterlot seg et halvferdig slott som hverken var helt hans eller helt hennes.

Hun ble gående bortover stranden. Vissheten om at bølgene kom til å bore seg inn i veggene og til slutt sluke slottet gnagde på henne, men hun kunne ikke bygge videre alene. Det var synd, for det var jo et ganske fint slott. De hadde jobbet bra sammen, tross alt.

Da hun tittet nedover strandlinjen så hun ham igjen. Hun var på vei bort, men så la hun merke til hva han gjorde: bygde med en annen. Det så ut som han lo, moret seg mens han forsøkte på nytt. Smilet trengte gjennom. Han var lykkelig. Det var kanskje det viktigste. Hun fortsatte forbi dem, og prøvde å få øye på lykken et sted der nede i horisonten.

 

Sublimert er en spalte som åpner for tekster som undersøker psykologiske tema i friere tekstlig form enn i tradisjonell sakprosa. Har du et ønske om å få publisert et dikt, en novelle eller en annen tekst som belyser et psykologisk fenomen utenfor sakprosa-sjangeren? Send den til redaktor@katarsisuib.no

Annonse