Sublimert: Nære hjertet

Ansvarlig redaktør

Hun er den jeg lengter etter. Hun er ikke en enkeltperson, men heller min personlige arketype. Hvis rollen står tom er jeg alltid på søken etter en ny person å hige etter. Men hva er dette behovet for å lengte?

Lengselen ble formet i barndomserfaringer, spesielt i et halvseriøst forhold med en god venninne. Den jenta lengtet jeg etter i ettertid, men jeg var for glad i vennskapet vårt til at jeg klarte å rive meg helt løs. Kjærligheten ble kun tilfredsstillende hvis den var ensidig, og behovet for å søke utilgjengelighet ble en identitetsmessig grunnsten. Uten jakten på det uoppnåelige målet, den utilgjengelige jenta, vil jeg kanskje ikke kunne finne ro.

Paradokset er at jeg slutter å lengte etter henne i det øyeblikket hun begynner å lengte etter meg: når interessen blir gjensidig må en ny lengsel erstatte den gamle. Den tydeligste parallellen jeg har er noe Hamsun beskriver i Sult, der hovedkarakteren flere ganger ønsker å forbli sulten og frykter følgene av metthet. Jeg kjenner igjen denne søken etter å bevare mangelen, grusom som den er – ennå har jeg ikke klart å hvile i meg selv uten noen å lengte etter. Hvorfor søker jeg alltid etter noe så utilfredsstillende som ensidig kjærlighet? Hva er det jeg kan vinne på jakten etter noe som jeg gir slipp på når jeg får tak i det? Kanskje å strebe etter noe jeg aldri vil nå fortsatt føles bedre enn tomrommet av å ikke lengte.

Det er ikke sånn at jeg er ute av stand til å være glad i noen som også er glad i meg, det er bare at lengselen flytter seg over en til ny person når det skjer. Hvordan skal jeg kunne være i et forhold hvis jeg må dele kjærligheten mellom den jeg er med og den jeg lengter etter? Kan jeg tåle at en jeg er glad i merker at kjærligheten hennes ikke er nok? Jeg vet ikke om noe vil bøte på mangelen. Kanskje kan jeg ta inspirasjon fra Hamsun; hovedkarakteren i Sult klarer i blant å løsrive seg ved å anerkjenne straffen av sult og gevinsten i metthet. På tilsvarende måte kan det hende jeg vil slutte å lengte når jeg skjønner hvor godt det er å leve i gjensidighet. Eller vil jeg alltid låse meg fast inn i denne lengselens lidelse?

Annonse

Sublimert er en spalte som åpner for tekster som undersøker psykologiske tema i friere tekstlig form enn i tradisjonell sakprosa. Har du et ønske om å få publisert et dikt, en novelle eller en annen tekst som belyser et psykologisk fenomen utenfor sakprosa-sjangeren? Send den til redaktor@katarsisuib.no

Annonse