Sublimert: Hoegaarden

  

Hoegaarden

Ville bare minne om

at vi står i en verden

som faller gjennom universet

i 4,4 millioner kilometer i timen

prøver å holde oss fast

prøver å skape mening

prøver å klamre noen fast

for sammen å få en mening

og alle vi som fant og mistet løper stotrende videre

med alt vi ikke tør kjenne på nakken

alt vi trodde vi hadde men som egentlig aldri fantes –

For vi løper

til vi plutselig

treffer hverandre

som kaosteori i praksis

klinkekuler ute av kontroll

uforutsigbart uhensiktsmessig hensynsløst

faller vi endelig sammen

som hauger av råttent kjøtt

mens vi krafser etter mening

i én eller annen seng

med én eller annen annen

ett eller annet sted

og gang på gang på gang

forsøker vi som tapte

å glemme tomheten i annen menneskets kropp

for hver gang å kjenne tyngden av at begge ønsker den andre som annen

For hver gang å erkjenne at fortiden ikke kunne løpes fra i dag heller

At bitterheten fremdeles puster oss i nakken

Og at vi egentlig er i seng med hverandres tapte mening

Og alt dette lyser av øyne

som forsøker å møte hverandre med lyst

mens enda en kropp

presser seg inn i min

enda en som tapte

presser meg ned i en skitten madrass

i en eller annen leilighet

Eller enda et nytt hus

en ny stue

med en annen sofa, annen lampe, andre bilder

En ny seng

nye kropper

ny pikk, fitte, eller hva faen som byr seg

Etter hvert ser alle leiligheter like ut.

Alle liv leves likt

Alle menneskene er egentlig det samme

Grensene hviskes ut

Og man er ikke lenger subjekt

Ikke lenger et avgrenset objekt engang

for alle disse kroppene som slynger seg mot hverandre

slynger seg rundt hverandre

i håp om en dag å finne noen som blir

I håp om at vi en dag finner det vi trenger.

At vi en dag blir det vi trenger.

Det er først 

I det stille øyeblikket etterpå

mens illusjonen om intimitet knaser nedover lårene

vi husker det vi egentlig alltid vet:

at vi kan fylle hulrommene så mye vi bare vil

uten å fylle tomrommet

At du kan treffe bunnen i meg

men at jeg forblir bunnløs likevel.

Og uansett hvor hardt du skriker inn i skrittet mitt

er jeg fortsatt så jævlig mange skritt unna

å være noe noen av oss egentlig liker.

Men for nå

isoleres desperasjonen med lukten av sex og sure kropper

som dunker febrilsk mot en annen

i håp om å kunne vaske skam og ensomhet vekk

med andres kroppsvæsker.

Så kom igjen:

Tøm deg i meg og fyll meg med mening

Bruk tomheten som glidemiddel

fyll målebegeret mitt til randen med sperm

for her og nå måles verdien

i hvor mange som vil ha meg.