Første gangen jeg prøvde å kysse deg vek du unna. Akkurat da var du ikke lett å bli klok på – toppløs i sengen min med en fornærmet mine. Løsningen kom da du begynte å ta av meg beltet. Jeg prøvde aldri å kysse deg igjen.
Jeg sliter fortsatt litt med å skjønne deg. Det var frustrerende at du ikke lot det bli personlig, for den kvelden var ikke ordentlig intim for deg. Akkurat som det var for intimt å sove over, var det for intimt med et kyss. Det ville gitt meg den typen forhåpninger som du hadde forbeholdt ham.
Hva var det med den enkle gesten som ble for mye for deg? Du viste aldri tegn til dårlig samvittighet for den emosjonelle nærheten vi delte. Du sa du kunne prate med meg på en måte som du ikke kunne prate med ham lenger. Men det skulle ikke være noe ekte – selv etter vi hadde vært sammen hadde du en høyere terskel for hva som var ekte utroskap.
Jeg skjønte egentlig ganske tidlig at du ikke var på jakt etter en erstatning. Du tviholdt på forholdet og trodde vel egentlig at du ville komme nærmere ham ved å være med meg. Hvis du fikk tilfredsstilt behovene dine andre steder, så ville forholdet egentlig bli mer utfyllende. Kvelden vi var sammen var også siste kvelden du klagde over ham.
Det var dypt meningsløst, men jeg tror oppriktig at det var det beste du fikk til. Jeg skulle kanskje ønske at jeg ikke hadde gitt etter, for det endte opp med å være mer ødeleggende enn det var tilfredsstillende. Selv lenge etter at du fortrengte at det hadde skjedd, tenkte jeg at det kunne være en fremtid der.
Hva gjør du nå, egentlig? Jeg vet at du gikk fra ham. Litt irriterende at jeg ikke vet hvorfor. Siden jeg fikk vite det fra noen andre regner jeg uansett med at det ikke hadde noe med meg å gjøre. Det eneste spørsmålet som henger igjen er hvor intim du kommer til å være med den neste du utfyller forholdet ditt med.