Var det bare tilfeldig at vi endte opp med å prate den natten? Du var for full, jeg var for ubekvem, og det var litt lite som skjedde. Det hjalp nok at du var søt, der du satt i den litt for store russedressen din.
Hvis jeg skulle pyntet på det ville jeg sagt at jeg visste at det skulle bli oss. Sannheten er at det bare var deg jeg turte å vise interesse for. Den innrømmelsen er kanskje bare et forsøk på å overbevise meg selv om at det ikke var så skrevet i stjernene som jeg liker å tro.
Det gikk tregt – du var liksom for barnslig for meg, jeg var liksom for sjenert for deg. Selv om vi harmonerte inne på rommet ditt, var vi mindre synkroniserte resten av tiden. Det ble jo oss da. Vi klarte å se gjennom fingrene på hverandres feil.
Det gikk bra en stund. Selv etter at jeg dro hit, gikk det bra. Du gråt da vi dro fra hverandre. Ikke siste gangen. Den gangen jeg skjønte at noe var galt, men jeg ikke turte å ta det opp. Som om alt hang i en så tynn tråd at det ville revne ved bare et ord.
Så gikk det ikke bra lenger. Du hadde ulike forklaringer, men de bunnet ut i det samme: vi var ikke samstemte lenger. Vi var kanskje aldri helt samstemte, men nå begynte du å merke det. Du hørte det i samtalene våre, merket det på kroppsspråket vårt. Synd at det bare var jeg som fortsatt hørte harmonien.
Selv om jeg kan finne frem gamle bilder av deg, har jeg glemt detaljene. Måten ansiktet ditt bevegde seg på, måten kroppen din bevegde seg på. Jeg husker latteren din. Ikke at det er så mye å le av. For nå er jeg alene. Ikke ensom, for jeg har mange rundt meg, men like fullt alene.
Det fantes et bilde av oss fra den kvelden som fikk fornyet mening etter bruddet. Pussig det der. Jeg husker ikke hvordan det så ut. Både det bildet av oss to og den kvelden vi delte føltes så veldig viktig på et tidspunkt. Det kom ikke noe godt ut av det.
Lady, where’s your love gone?
I was looking but can’t find it anywhere
They always offer when there’s loads of love around
But when you’re short of some it’s nowhere to be found
Arctic Monkeys, No Buses