(Student)Livets lotteri

Foto: Pixabay

Med bærenettet fullt av pågangsmot, blanke notatbøker og ikke små mengder sand fra sommerens strandturer tropper jeg opp på fakultetet. En mer eller mindre solbrun emneansvarlig (eller den stakkaren som kom først tilbake fra ferie) presenterer et nytt fag. Det er gjensynsglede, det er faglig motivasjon, ingen har rukket å bli lei Sammen-kaffen enda. Stemninga er tipp topp. Kan en slik, nesten overjordisk, harmoni vare?

Brått mørkner himmelen, skjærene skriker og et tordenskrall får Christies gate 12 til å riste ned til grunnmuren. Er det en protest fra oven om det som nå skal komme? For med et åpenbart påklistra smil åpner emneansvarlig lista over anbefalt litteratur. 

Det hele minner om et lotteri, der vinnerloddene aldri avsløres før forelesning. Hvor mange av disse bøkene skal vi egentlig bare lese introduksjonskapittelet av? Hvilke skal bare kjøpes, men aldri nevnes igjen? Hvilke tre bøker er fullstendig overlappende og bare satt opp som tre muligheter, noe ingen vet før forelesning og de allerede er kjøpt? 

Det store spørsmålet er: Skal man hive seg inn i dette nådeløse spillet med sjans for tap, eller blir det en helgardering?

Et gufs henter meg tilbake til fortiden, til unge og naive år. Den gangen man stilte spørsmål. 

– Så vi burde kjøpe alle disse bøkene, da? 

– Vi sier ikke at dere skal kjøpe dem, det er ikke pensum. Men de står på lista. Forelesninger dekker ikke alt. 

– Okei, men det er jo ikke alltid hele boka er like relevant.. Og de koster jo…

– Det må dere i så fall spørre foreleser om. Og dere er ikke nødt til å kjøpe disse bøkene, dere kan velge hvilke dere vil. Så lenge de dekker læringsmålene, er alt greit. 

Det smiles overbærende. Å gi oss muligheten til å velge mellom all litteraturen i hele verden – det er visst et kjempetilbud, det. 

– Men hvordan kan vi vite hva som er dekkende, da? 

Overbærenhet blir straks mistro. 

– Dere er studenter nå, det må dere finne ut av. Dessuten – det er ikke om å gjøre å lese minst mulig.

Skam. Skam. Skam. 

Antydningen om å være en unnasluntrer (altså en som ikke tilegner seg all nødvendig kunnskap for å hjelpe mennesker som har det vanskelig, så egentlig verdens verste menneske) har siden sendt meg ut på mer enn én vill kjøpsbonanza. Det ryktes at mine bokinnkjøp alene finansierer en årlig feiringstur til Mauritius for de ansatte på vår alles favorittbutikk. Tre uker i blomstrende sjampisrus og med hummer til alle måltider. Selv vikarene får være med på hurlumheien, og når de slår ekstra på stortromma flyr de inn en eks eller to til villaen. Nei da. Eller? 

Jeg, på den andre siden, beveger meg stadig nærmere personlig konkurs. Hallgeir fra Luksusfellen ga opp da jeg brukte store deler av månedens matbudsjett på et dataprogram om en virtuell rotte. Havregrøten jeg siden levde på smakte ekstra godt den ene dagen vi brukte det, som for øvrig var på universitetets pc-er. Med programvaren universitetet allerede betaler for. 

For å rettferdiggjøre den totale skakkjøringa av min personlige økonomi, setter jeg i gang et indre prosjekt for å framsnakke litteraturlista.

“Det er iallfall tydelig at lista er utarbeida i en demokratisk, likeverdig prosess. Her får intet fagområde forrang, og selv om litteraturen hører til samme forelesningstema er alle de relevante bøkene og artiklene listet opp på fullstendig vilkårlige plasser i lista. Det betyr jo at de ikke definerer litteraturen i kategorier – og det har vi lært er en bra ting. Mindre kategorier, mer spektrumteori, hallo 2019. Ja, jo, så er det kanskje umulig å forberede seg til forelesning når man ikke vet hvilken litteratur som hører til, men å ikke forberede seg er sikkert sunt, det..”

Tankerekken avbrytes brått av at telefonen ringer. Det er Leifern som forteller at det er fint vær i dag. Like etter befinner jeg meg på et provisorisk operasjonsbord (altså et kjøkken i Fyllingsdalen), og Leifern står klar med nypussa skalpell. Han og gutta betaler godt for organer de kan selge videre på le marche noir. Og hvem trenger vel to nyrer uansett? 

Seinere samme dag, fortsatt i narkoserus sjangler jeg inn på Akademika. Operasjonssåret lekker litt, men lomma mi er full av klissete tusenlapper. Jeg klasker tusingene på disken sammen med litteraturlista, og sier “jeg skal ha ALLE bøkene. Tar resten på kort”. 

Lurer du på om det var verdt det? Å helgardere seg i litteraturlotteriet? Så absolutt, dette semesteret var det bare to bøker vi overhodet ikke trengte, kun fire overlapp og nesten en tredjedel som vi leste mer enn ett kapittel av. Så det så.

 PS: DM om du vil ha nummeret til Leifern.

Annonse