Studenter ønsker advarsel mot «skadelig» pensum

warning

Bør studenter skjermes for pensum som noen kan bli støtt av? I USA har flere studenter krevd advarsler om, og muligheten til å hoppe over, enkelte partier av litteraturen som kan fremprovosere PTSD-lignende symptomer.

Disse temaene inkluderer grafisk vold, rasisme og seksuelle overgrep. Svarene har haglet tilbake, både fra akademikere og spaltister i store aviser (f.eks. her), som klager over tynnhudede studenter som ikke tåler å bli utfordret. Men hvordan tenke på dette fra et psykologisk perspektiv?

Generasjon krenket-på-vegne-av?
Debatten har alle forutsetninger for å være vanskelig. På den ene siden kan man hevde at universitetene har som oppgave å utfordre studenter, både intellektuelt og emosjonelt. På den andre siden har man argumentet om at enkelte temaer kan fungere som såkalte triggere – stimuli som kan utløse traumatiske minner hos personer som har opplevd traumer. En amerikansk student foreslår i et debattinnlegg at pensumlitteratur som berører slike temaer bør merkes med en triggeradvarsel, som forklarer at denne boka kan oppfattes støtende eller krenkende for enkelte individer. Han kommer med flere eksempler fra den litterære kanon, inkludert the Great Gatsby av F. Scott Fitzgerald og Virginia Woolfs Mrs. Dalloway, som berører henholdsvis vold mot kvinner og selvmord.

Dette innlegget reiser en rekke interessante poenger. For det første: skjer dette ofte? Er det et reelt problem, eller er det snakk om noen som er blitt krenket på vegne av en annen, uten at den det faktisk gjelder føler seg krenket? Ingen av debattinnleggene undertegnede har lest var skrevet av faktiske ofre som har opplevd pensumlitteratur som traumefremkallende, de er alle skrevet «på vegne av». Dette teller i beste fall kun som anekdotisk bevis, men det gir oss kanskje en liten pekepinn.

Unngåelse
For det andre: er unngåelse en holdbar strategi? Som – relativt avanserte – dyr følger vi refleksivt et unngåelsesmønster overfor ubehagelig stimuli. Det er naturlig. Det er menneskelig. Men man kan ikke unngå all traumeinduserende stimuli for all fremtid. Som Inger Merete Hobbelstad i Dagbladet bemerker: en opplever ikke den samme polstringen utenfor universitetsboblen. Bør man da bruke studietiden på å bli varm og komfortabel der inne, eller bør man forsøke å gå til roten av problemet? Jeg mener ikke at forelesningssalen skal brukes til ukontrollert eksponeringsterapi, kun at det ikke er en varig løsning å fjerne eller advare mot alt som kan fremkalle en ubehagelig reaksjon. Spørsmålet blir igjen om det er et passende forum.

Professor Metin Basoglu, som brakte traumestudier på planen hos King’s College, London, mener det ville være poengløst å skjerme PTSD-pasienter fra all traumeinduserende stimuli, fordi de kommer i så uendelig mange former. Basoglus råd går også ut på eksponering, noe han sammenligner med vaksinering.

Tilbake til tabuene
Hvis vi zoomer litt ut, kan praksisen med triggeradvarsler også ha varige konsekvenser på systemplan – vi kan risikere å bringe tilbake tabuer som kan synes fjernet, eller i hvert fall på vei bort i dagens samfunn. Noen temaer kan igjen bli skummelt å snakke om, i fare for å tråkke på noens tær. Igjen er det tilbake til den samme konklusjonen: unngåelse er intet alternativ.
Min ryggmargsrefleks, som psykologistudent, forteller meg at vi må lære å snakke om ubehagelige ting, både for kunnskapens skyld, men også for å bevege oss videre, forbi det vonde. For at dette skal bli mulig må vi bringe det ubehagelige ut i offentligheten, og snakke om det. Jeg er redd triggeradvarsler kan potensielt bestemme hvilke følelser et litterært verk er ment å vekke hos mottakeren, og påtvinge enkelte en offerrolle de ellers ikke ville inntatt.

Hvor er psykologene?
Men hvor er psykologene oppi alt dette? Det ser ut til at de fleste som mener noe om dette faktisk ikke har kompetanse på feltet. I et innlegg publisert på APAs nettsider, skriver journalisten Kathleen Smith at det ennå ikke er gjort noen forskning på triggeradvarsler, og at man derfor ikke vet hvilken effekt en innføring eventuelt kan ha. Problemet, skriver Smith, er at man ikke kan predikere hvem som vil kunne oppleve sekundære traumer fra pensummateriale.

Dette er også en av grunnene til at jeg skriver dette innlegget: Jeg er ikke ferdigutdannet psykolog, og jeg har ikke den kompetansen innen traumer og PTSD som kreves for å kunne uttale meg skråsikkert i den ene eller den andre retningen, men jeg ønsker å stimulere til debatt.

Det hele koker ned til ett faktum: Vi mennesker er forskjellige, og vi berøres i ulik grad av forskjellige inntrykk. En video som gjør meg kvalm og ute av stand til å fullføre middagen, kan gli ut av bevisstheten din sekundet etter skjermen er blitt svart. Det vi alle kan være enige om, er at de som har opplevd traumer og som sliter med det i ettertid, trenger terapeutisk hjelp.

Men det er ikke sikkert denne hjelpen består av triggeradvarsler.

 

Annonse