«Skriv mer om Piaget», «Skriv mindre om Piaget», «Nei, mer om Vygotsky». Tro det eller ei, men våre eksamenssensorer er tolkende vesener som kan ha vidt forskjellige syn på samme eksamensbesvarelse. Sensorveiledere ble innført for å skape større vurderingskonsistens. Har det fungert?
Skrevet av Marius Stavang, student ved profesjonsstudiet i psykologi.
Psykologi er ikke en sikker vitenskap. Det er en myk disiplin preget av ulike teorier, tvilsomme metoder, sprikende observasjoner og polariserte diskusjoner. Det er ikke rart siden fenomenene vi studerer er underlagt et astronomisk kompleks av variabler. Fagets utfordringer har sikkert provosert alt fra Kahneman, da han skrev sine nobelvinnende artikler, til årsstudiumsstudenten som bare prøver å bestå eksamen. Slik som fagfellevurderere kan ha hatt ulik oppfatning av nobelvinneren, vet vi at dette er tilfellet for våre eksamenssensorer.
Ved klager på eksamenskarakter har studenter gått fra Stryk til B og fra B til stryk. Generelt får halvparten av besvarelsene en annen karakter ved klage. Siden fagfeltet vårt er så komplekst, er ikke dette så rart. Sensorene har ulik kunnskap, erfaringer og biaser i sin informasjonsprosessering. Til tross for sensorveiledninger med retningslinjer for hvordan besvarelser skal vurderes, hopper fortsatt studenter fra stryk til toppkarakter og vise versa.
Hva kan være grunnen til at sensorveiledningene ikke har hjulpet tilstrekkelig? Vi mener at veiledningene er så generelle at de overhodet ikke veileder. Per i dag angir veilederen bare kunnskapsmålet, den generelle kompetansen studenten skal ha opparbeidet seg innen faget og anbefalt litteratur. I vår ble følgende intelligensoppgave gitt i utviklingspsykologi i PSYK114: «Hva er intelligens? Diskuter ulike faktorer som påvirker utviklingen av intelligens», med tilhørende sensorveiledning:
Kunnskap: “ Gjere greie for sentrale temaområde innan fagefeltet, som t.d. tilknyting, kognitiv utvikling, intelligens, temperament, teorien om sinnet, moralutvikling, språkutvikling og sosial utvikling.»,
Generell kompetanse: ”Ha opparbeidd ein grunnleggande kompetanse om dei ulike elementa som til saman utgjer fagfeltet utviklingspsykologi, og kunne anvende kunnskap frå fagfeltet til å forklare trekk psykologisk utvikling, særleg hos barn og unge.”
Temaet intelligens er dekket i anbefalt pensum Berk, L. (2013): Child development, 9th ed, i kapittel 8.
Veilederen angir altså bare hva studenten skal ha lært av faget som helhet, ikke hvordan spørsmålet skal besvares. Den forteller ingenting om hva studenten skal skrive om intelligens, ingenting om aktuelle utviklingsfaktorer som bør redegjøres for og ingenting om hva diskusjonen bør handle om. Når veilederen er så generell gjør den det motsatte av hva den er ment for, den gir enda mer rom for tolking.
Hva kan ha vært konsekvensen av denne vage sensorveiledningen? Vi fikk tilgang på en besvarelse som hadde to oppgaver av høy kvalitet, men som slet med intelligensoppgaven. Besvarelsen redegjorde greit for hvordan intelligens utvikles, men hadde vansker med å forklare hva intelligens er
«De mange ulike definisjonene rundt hva begrepet intelligens betyr, viser til vanskeligheten med å skape en fullverdig definisjon… Samtidig har intelligens blitt forsøkt definerte på ulike måter og i ulike hierarkier. Krystallisert intelligens for eksempel indikerer spesifikke ferdigheter, slik at intelligens ikke nødvendigvis refererer til kompliserte, kognitive problemløsningsoppgaver».
Disse linjene er det eneste besvarelsen konkret forteller om hva intelligens er. Krystallisert intelligens blir ikke definert, men illustrert gjennom et eksempel. Slutningen som er utledet av eksempelet virker å være feil og flytende intelligens er ikke forklart. Forklaringen er med andre ord syltynn. Likevel er det en slags forklaring på hva intelligens er, men er den tilstrekkelig for at kandidaten skal stå?
Her står sensorene overfor et dilemma. Det finnes ikke retningslinjer i sensorveilederen for hva som er et minimumskrav for hvordan intelligens skal forklares. Hvordan skal den mangelfulle forklaringen vektes opp mot det positive kandidaten skrev om utviklingen av intelligens? Må alle spørsmålene i oppgaveteksten være tilfredsstillende besvart for at kandidaten skal stå? Dette er spørsmål som per i dag overlates til den enkelte sensorkommisjon og som kan tenkes å være noe av forklaringen på ulikheter i sensurer.
Per i dag brukes UiBs karakterskala for å differensiere mellom ulike karakterer. Ettersom skalaen er felles for fag ved UiB, blir den naturligvis svært generell. A tilsvarer en Fremragende prestasjon som klart utmerker seg. Kandidaten viser svært god vurderingsevne og stor grad av selvstendighet, mens en B tilsvarer Meget god prestasjon. Kandidaten viser meget god vurderingsevne og selvstendighet. Når sensor skal velge mellom A eller B må hen altså spørre seg selv om besvarelsen er fremragende eller meget god, og om kandidaten viser svært god vurderingsevne eller bare meget god vurderingsevne.
I vårt syn fordrer dette en urimelig høy grad av tolkning hos sensorene. Vi trenger sensorveiledere med karakterskalaer som er spesifikke for hver oppgave, som beskriver hvilken kunnskap som forventes for hver enkelt karakter. Vi har sett sensorveiledere på profesjonsstudiet som har og er oppgavespesifikke, det bør dermed være mulig å få til dette for flere fag på samme fakultet.
Hva skjedde så med besvarelsen som vi viste til? Det første sensorparet strøk besvarelsen. Studenten klagde og fikk hos neste sensorkommisjon karakteren B. Ikke bare er vurderingsusikkerheten frustrerende for studentene, men det er også nedverdigende for faget sett utad. Flere ganger har det i nasjonale medier blitt skrevet om “jojosensurer” ved Det psykologiske fakultet. Hvilken tillit gir dette befolkningen til psykologi som vitenskap? Om folk ser at vi ikke engang klarer å bli enige om eksamensbesvarelsen til en førsteårsstudent, hvordan skal folk da ha troverdighet til viktige samfunnstiltak basert på psykologi? Uten tydelige sensorveiledere fremstår vi som en mykere vitenskap enn det vi faktisk er.