Starten på lært hjelpeløshet

Lært hjelpeløshet er viktig for å forstå atferd og er en avgjørende forklaring på utviklingen av depresjon. Hvordan ble det oppdaget? Hva var det Seligman og kollegene hans faktisk fant ut av?

På 1960-tallet var det en gruppe forskere som stod og klødde seg i hodet over resultatene sine. Designet var enkelt: Hunder hørte en lyd, fikk elektrisk støt, og skulle lære seg å unngå støtet. Ideen var tilsynelatende enkel: Hvis du lærer hundene sammenhengen mellom lyden og støtet før de skal lære seg å unngå støtet, så vil unngåelseslæringen skje raskere ⁽¹⁾Leaf, R. C. (1964). Avoidance response evocation as a function of prior discriminative fear conditioning under curare. Journal of Comparative and Physiological Psychology, 58(3), 446-449. doi:10.1037/h0045975.

Til forskernes misnøye, så var hundene særdeles lite samarbeidsvillige. De ble bare liggende, og var dårligere enn andre hunder til å lære seg å unngå støtet. Apatien spredde seg også blant forskerne, helt til to nye studenter kom med et radikalt forslag: Hva om hundenes giddeløshet var det man burde forske på? ⁽²⁾Maier, S. F., & Seligman, M. E. (2016). Learned helplessness at fifty: Insights from neuroscience. Psychological Review, 123(4), 349-367. doi:10.1037/rev0000033

Forventninger og blasfemi

Se for deg Basse og Fido. Martin Seligman, en av de to studentene, leder Basse inn i en bås, der han blir løftet opp i en hengekøye med potene hengende ut. Basse blir bundet fast, og hodet blir holdt mellom to paneler. Basse hører en lyd, og så får han støt på bakpotene.

Den andre studenten, Steven Maier, leder Fido inn i en lik bås. Fido opplever akkurat det samme som Basse, med et viktig unntak: Hvis Fido dytter de to panelene foran hodet hans med nesen mens han får støt, så blir strømmen deaktivert. Fido har altså kontrollen over strømmen, en kontroll som Basse mangler.

Et døgn etter at de har fått støt blir Basse og Fido puttet inn i hver sin opplyste boks med to rom. I rommet der de ligger er gulvet strømført, og i det andre rommet er det ikke noe strøm. De trenger kun å hoppe over et hinder for å unngå det strømførende gulvet når det blir aktivert.

Ved å sammenligne hunder som Basse og Fido fant Seligman og kollegene hans ut følgende: Hunder som Basse viste mer apati, og dermed dårligere læring, enn hunder som ikke fikk de samme støtene i forkant av unngåelseslæringen ⁽³⁾Seligman, M. E., & Maier, S. F. (1967). Failure to escape traumatic shock. Journal of Experimental Psychology, 74(1), 1-9. doi:10.1037/h0024514. Dette var ikke tilfellet for hunder som Fido. Dette til tross for at både Basse og Fido lærte hvilken lyd som signaliserte at det ville komme støt, en fordel som de andre hundene ikke hadde.

Konklusjonen var like radikal som den var klar: Det hundene lærte var en subjektiv hjelpeløshet ⁽⁴⁾Overmier, J. B., & Seligman, M. E. (1967). Effects of inescapable shock upon subsequent escape and avoidance responding. Journal of Comparative and Physiological Psychology, 63(1), 28-33. doi:10.1037/h0024166. Hundene lærte seg en forventning om at de ikke kan kontrollere omgivelsene sine, og de ga derfor opp ethvert forsøk på å etablere kontroll. På 1960-tallet var det radikalt å utfordre behaviorismens tohodede Gud, Stimulus-Respons, med en idé om at tanken var avgjørende. Samtidig som den kognitive revolusjonen skjøt fart på 1970-tallet kom Seligman med sterkere krutt: Menneskestudier.

Skru av den lyden!

Se for deg Bastian og Fridtjof: 1. årsstudenter i psykologi som deltok på et eksperiment der de skulle høre på en «ubehagelig lyd» ⁽⁵⁾Hiroto, D. S. (1974). Locus of control and learned helplessness. Journal of Experimental Psychology, 102(2), 187–193. doi:10.1037/h0035910, ⁽⁶⁾Hiroto, D. S., & Seligman, M. E. (1975). Generality of learned helplessness in man. Journal of Personality and Social Psychology, 31(2), 311-327. doi:10.1037/h0076270. Den ubehagelige lyden var på 110 desibel, like høyt som en konsert. Men til forskjell fra en Elton John-konsert var det en konstant tone, altså betraktelig mer irriterende. Bastian og Fridtjof ble begge satt ved et bord med en knapp. Fridtjof sin knapp skrudde av lyden når den kom på, mens Bastian sin knapp var ubrukelig.

Så ble både Bastian og Fridtjof satt i en lignende boks som Basse og Fido, med en spak istedenfor et hinder for å unnslippe den ubehagelige lyden. Konklusjonen ble den samme for menneske som for hund: Om man erfarer at man ikke har kontroll over en ubehagelig opplevelse, vil man utvikle en forventning om at dette vil fortsette å gjelde, selv i situasjoner der man faktisk har anledning til å fjerne det som er ubehagelig.

Menneskers mer avanserte kognitive evner tillot forskerne å også undersøke betydningen av individuelle forskjeller. Uavhengig av eksperimentell betingelse, så var det tregere respons hos de som hadde en tendens til å oppfatte at kontroll over omgivelsene var plassert utenfor dem selv, en såkalt ytre kontrollplassering ⁽⁷⁾Hiroto, D. S. (1974). Locus of control and learned helplessness. Journal of Experimental Psychology, 102(2), 187–193. doi:10.1037/h0035910. En sammenheng mellom selvrapportert, subjektiv tolkning av kontroll og prestasjon på eksperimentet sementerte forklaringen: Det var forventningen som var avgjørende.

Depresjon og fremtidsintervensjon

Koblingen til psykopatologi var åpenbar: Apati, tap av interesse og en forventning om manglende kontroll høres like mye ut som depresjon som lært hjelpeløshet. I eksperimenter med klinisk deprimerte fant forskere en tydelig sammenheng: Selv om de hadde anledning til å kontrollere utfallene i eksperimentet, viste klinisk deprimerte deltakere like treg læring som ikke-deprimerte deltakere med gjentatte erfaringer med manglende kontroll ⁽⁸⁾Klein, D. C., Fencil-Morse, E., & Seligman, M. E. (1976). Learned helplessness, depression, and the attribution of failure. Journal of Personality and Social Psychology, 33(5), 508-516. doi:10.1037/0022-3514.33.5.508. Lært hjelpeløshet var en optimal laboratoriemodell for å forstå hvordan depresjon utvikles.

Dette gav grobunn til en senere utvikling av kliniske intervensjoner i positiv psykologi, med særlig fokus på fremtidstenkning ⁽⁹⁾Seligman, M. E., Railton, P., Baumeister, R. F., & Sripada, C. (2013). Navigating into the future or driven by the past. Perspectives on Psychological Science, 8(2), 119-141. doi:10.1177/1745691612474317. Hvis deprimerte pasienter har en forstyrret forståelse av egen kontroll over forestilte utfall, så gjelder det å utfordre det de forestiller seg, og gi dem mentale alternativer der de har kontroll over sine omgivelser. Terapeuten som utfordrer fremtidstankene til pasienten sin kan spore praksisen direkte tilbake til Basse og Fido, og deres bidrag til forståelsen av at en forventning om kontroll er helt avgjørende for et godt liv.