Hva blir konsekvensene når et av de mest kjente psykologiske forsøkene viser seg å være basert på falske premisser? Dette har blitt nødvendig å tenke på etter at nye avsløringer kaster tvil rundt validiteten til forsøket kjent som «Stanford Prison Experiment».
Philip Zimbardo er en av vår tids mest kjente skikkelser innen psykologien. I august 1971 gjennomførte han et forsøk som i tiden etterpå har blitt verdenskjent, også utenfor akademiske sirkler. Forsøket fant sted i en kjeller på Stanford University, og har blitt kjent under navnet «Stanford Prison Experiment». I juni i år ble det imidlertid kjent at dette verdenskjente forsøket er basert på falske premisser.
Det nye søkelyset mot forsøket økte nylig som en følge av nye avsløringer gjort av forfatteren Ben Blum. Blum hadde i lang tid samlet inn omfattende, ny informasjon om studiet, samt gjennomført en rekke granskende intervjuer med tidligere deltakere.
Mest oppsiktsvekkende er intervjuet med en av personene som deltok i forsøket, Douglas Korpi, 22. åringen fikk det som ble beskrevet som et psykisk sammenbrudd og måtte avbryte studiet kun to dager inn.
I sterk kontrast til dette var Korpi i intervjuet helt åpen om at det psykiske sammenbruddet han hadde tilsynelatende hadde gjennomgått under forsøket var skuespill.
Det kom også for den dag at Zimbardo, gjennom en konsulterende bekjent hadde instruert vaktene i både hvor strenge de skulle være overfor fangene, samt teknikker de kunne anvende for å ydmyke de ytterligere. Dersom dette stemmer bryter det med Zimbardo’s fremstilling av hendelsene, der det hevdes at tendensene til hardere atferd hos vaktene oppsto som en naturlig prosess. Forsøket bærer i så fall preg av å ha en være en agenda Zimbardo ville få frem, og da anvendte forsøket til dette gjennom å sikre at vaktene la forholdene til rette for en konklusjon som stemte overens med hans antagelser (1)https://medium.com/s/trustissues/the-lifespan-of-a-lie-d869212b1f62, (2)https://purl.stanford.edu/wn708sg0050.
Hensikten til Zimbardo var å finne ut av påvirkningsgraden sosiale roller har på individets handlinger. Eksperimentet etterstrebet å simulere erfaringene og rollene som oppstår i situasjoner der en gruppe har myndighet over en annen.
Forsøket fikk nesten umiddelbart oppmerksomhet i media, og grep raskt interessen til befolkningen. Denne interessen økte når forsøket måtte avsluttes kun seks dager inn i de to ukene forsøket skulle gå over.
Den dramatiske utviklingen, som senere også har blitt filmatisert, endte med at flere av fangene var på randen av psykisk sammenbrudd. Dette kom som en følge av at flere av studentene som var tildelt rollen som voktere ifølge Zimbardo naturlig hadde internalisert rollen sin. Denne indre prosessen ledet til at de som hadde blitt tildelt rollen som vokter gradvis utøvde heftigere og mer brutal kontroll over fangene.
Det nye søkelyset på eksperimentet viser at det er noe som har gått galt innenfor psykologien som fagfelt. Uavhengig om all kritikken er like treffende, har den uansett vist at det generelle fagmiljøet i psykologien har sovet på jobben.
Det er viktig å sikre at fagbøker viser til kritikk der den er å finne. Med “Stanford Prison Experiment” er det imidlertid vanskelig å finne spor av slik kritikk i lærebøker innenfor sosialpsykologien. Psykologien som fagfelt må ta den rollen den har i samfunnet alvorlig, spesielt når funnene senere får konsekvenser for hvordan samfunnet former seg, slik tilfellet er med dette eksperimentet.
“Stanford Prison Experiment”har blitt brukt som grunnlag til å forklare alt fra holocaust til ISIS. Det er ikke rart at nettopp dette forsøket har hatt en stor påvirkning på samfunnet. Ideen den fremlegger om at vi ikke nødvendigvis er ansvarlige for våre handlinger er en forførende tanke. Forsøket til Zimbardo har også blitt brukt for å forklare at fengsler i utgangspunktet ikke fungerer som rehabiliteringssentre, da de i av natur er inhumane. Selv kritikken som har blitt rettet mot forsøket siden det fant sted, men før de nye anklagene, blir lite eller ikke nevnt i lærebøker. Det er for tidlig å si hva de endelige konsekvensene av denne saken vil bli, men det er imidlertid lov å håpe at fagmiljøet anerkjenner at slike hendelser vil svekke tilliten til psykologi som fagfelt hos de som står utenfor fagmiljøet, og da ta grep for at det ikke skal skje igjen.
Zimbardo har senere selv svart på deler av den nye kritikken på sin nettside (3)http://www.prisonexp.org/response/.
Referanseliste